Tilløp uten hopp
Velklingende solopianoimprovisasjoner med litt for lavt spenningsnivå.
Pianist/komponist/produsent/Tape to Zero-arrangør Kjetil Husebø har satt seg ved den store Steinway’en i Rainbow Studio og improvisert fram 10 småstykker som han nå utgir på albumet «Steps». Platen kommer på hans eget plateselskap, og byr på den lydkvaliteten som forventes når en dreven instrumentalist lydfestes av Jan Erik Kongshaug.
I den forbindelse er det verdt å minne om at Kongshaug for 45 år siden var lydteknikeren bak Chick Coreas «Piano Improvisations» og Keith Jarretts «Facing You», platene som definerte det improvisasjonsbaserte solopianoalbumet som sjanger innen moderne jazz. Husebø og alle andre som gir seg ut i dette lendet trenger saktens store sko for å fylle de fotsporene.
I mine ører blir dessverre Husebøs sko i minste laget på «Steps». Hans pianotekniske ferdigheter og Kongshaugs spakekunst bærer godt, men selve fortellingene i Husebøs improvisasjoner makter ikke å holde på min interesse gjennom 42 minutter. Jeg aner og sympatiserer med Husebøs mot til og glede ved å spontankomponere i dialog med en velpleid og presist responderende Steinway D, men dessverre gir den resulterende musiseringen meg litt for ofte følelsen av å måtte dele noe som egentlig er en kontemplativ privatsak mellom pianist og piano. I noen av stykkene slår musikken meg som engasjert og engasjerende nok til å med rette kunne kreve et større publikum, men da snakker vi kanskje om halve spilletiden, hvilket er lovlig lite.
Det medfølgende presseskrivet beskriver ganske presist musikken som liggende i «grenselandet jazz, samtidsmusikk, klassisk og folkemusikk». Javisst, og der ligger nesten hele ECM-katalogen også, samt fjell av andre album utgitt etter 1970. Problemet er imidlertid at triller og trioler, arpeggioer og skjebnetunge lille oktav-akkorder også i dette grenselandet må anrettes og serveres med henvendelse, dramaturgi og dynamikk som gjelder det livet for å funke. «Steps» låter – stadig i mine ører – mer som et velspilt, gjennomgående tonalt lystprosjekt enn som en kunstnerisk nødvendighet, og får meg til å tenke at kanskje burde Husebø alliere seg med et råskinn av en kritisk og innholdsforlangende produsent til sitt neste album?
Terje Mosnes
