Large Unit 10 år – Victoria, Nasjonal jazzscene – 25. mars 2023

Ti år til, takk!

Paal og Large Unit med venner gir gleden optimale smittebetingelser på en lørdag.

Av Arild R. Andersen

Inntrykkene fra torsdag kveld har ikke sluppet meg, og det er Large Unit og Akira Sakata som sitter ytterst i minnet mitt når jeg går inn dørene til Victoria på lørdag. Ja, det er japaneren og storbandet som fyller billedstrømmen og lydsporet som går inni meg, når jeg tenker tilbake. Jeg fikk ikke vært på Victoria på fredag, men da jeg spurte en jeg stoler på, om hvordan kvelden hadde vært, fikk jeg et begeistret svar. Det pussige var – eller kanskje ikke – at han framhevet Large Unit og Akira Sakata som de sterkeste formidlerne på fredagen også. På lørdag er ikke Sakata på scenen, men det skal vise seg å gå bra det også.

Summingen fra samtaler og lyder fra bestillinger i baren forstummer i det en gatetrubadur med tromme på ryggen og en påminnelse om Tom Waits i stemmen, begynner å synge seg gjennom salen. Rommet på Victoria får preg av landsbytorg, med platebod og klessalg i hjørnet. Denne syngende figuren er kanskje narren som skal skape frirom for villskap, lek og fantasi? Jeg tror det. Han lykkes iallfall med å hensette oss i god stemning. Rykke oss ut av de tradisjonelle forventningene til konsert, før Lasse Marhaug setter seg ned på scenen for å intervjue Paal Nilssen-Love. Samtalen er innom Large Units historie, og trommeslageren og komponisten forteller om egne idéer og livet på veien. Så bryter narren inn med spill og pirker forstyrrende bort i det seriøse. Paal Nilssen-Loves intensjon om å gjøre tiårsjubileet til en utvidet forestilling, manifesterer seg.


Tommi Keränen. Foto: Stein Hødnebø

Så er det Tommi Keränen som får scenen for seg selv, med elektronikken sin. Han går rett inn i hjørnet der skrapende støy og spiss meddelelse lever side om side. Det låter mektig og levende, men langt fra nyskapende. Musikken har noe av jetmotorens sang i seg, og den inneholder mange lag av stadig skiftende lydinformasjon. Jeg lytter meg inn mot de massive detaljene og noterer at raden foran meg sitter med fingrene plantet i ørene. Elektronikken gir grenseløs tilgang på uttrykksmuligheter. Tommi Keränen oppleves som nokså tradisjonell i sine valg denne kvelden. Dette er ikke settet jeg kommer til å huske fra lørdagskvelden.

– Hva er bedre enn tre trekkspill, spør Paal, med referanse til gårsdagen. Jo, det er tre tubaer, får vi vite. Sondre Folkestad, Per-Åke Holmlander og Børre Mølstad sitter samlet og tar fram de deilig animalske tuba-sidene sine. Det er elefant og kanskje hval, i det de spiller, og de kan pipe, smatte og ynke seg. Folk rundt meg ler og humrer. For meg er det alvoret som trekker gjennom det jeg hører. Korthugde temaer og brokker av melodi åpner seg i verket, før lydene hinker fint videre. Musikken kan være nokså abstrakt, men den har varme i seg. En tilstedeværelse som setter seg godt i rommet. Det trekker sammen, og det butter i mot. Blir en rik seanse, med dybde i seg.


Foto: Stein Hødnebø

Så er det tid for utplasserte saksofonister. De er midt i blant oss og tar salen i bruk, slik skarptrommeslagerne gjorde så effektfullt på torsdag. Heidi Kvelvane, Signe Emmeluth, Rolf-Erik Nystrøm, Marthe Lea, Amalie Dahl og Eivind Leifsen er enige om stilen og godt samstemte. Det hveses, svinges, kneppes og dras, og det oppleves som nært. De holder seg i et mollstemt svevemodus før de trekker opp mot stormfulle høyder. De forlokkende linjene knyttes sammen, og forskjellighetene viskes ut. Det kommer fugl inn i musikken. Flere nøtteskriker enn lerker, og jeg liker det jeg hører. Liker det som er vakkert uten å være pent. Flere av jazzens væremåter får prøvd seg, uten at noe blir entydig. Det er virkelig deilig.


Heidi Kvelvane. Foto: Stein Hødnebø

Så er narren innom i igjen – eller er det gjøgleren – før kveldens main act skal på. Ethiobraz, med et tjuetalls musikere, dansere og sangere på scenen. Fendika møter Large Unit for å spre dansefeber og livsglede. Det er virkelig dragning i det de gjør. Og et grep det gjør godt å bli holdt i. En smule magi.
Etter første nummer kommer perkusjonist Célio de Carvalho spillende gjennom salen, før han entrer scenen og får publikum med på sang. Den varme atmosfæren han skaper, setter seg, før Large Unit løfter det skjøre temaet han skisserte, dypt inn i kraftfeltet. Det drivet som skapes, må det være selve gleden som står bak. Litt skakt kan være det eneste rette. Det hører vi nå. Jeg rekker å tenke på Ginger Bakers afrikanske reise og  Chris McGregors ferd, før denne kvelden og dette storbandet stempler ut sine helt egne avtrykk igjen. Gitarist Terrie Ex får suget i fortellingen til å styrke seg. Han er jo et eget energifelt og en moden stråle av glede. Gitarstilen hans spruter faktisk av punk.
Det store bandet lanserer stadig nye fengende riff og temaer, og jeg kan ikke huske å ha hørt en så høylytt begeistring for en trombonesolo noen gang. Mats Äleklint fortjener jubel.
Så er det Fendika som tar fram de samme sidene som de frambød på torsdag, men denne gang i lørdagstapning. Dansen, gleden, sangen og varmen framstår som det diametralt motsatte av tåkefulle dager i mars. Ethiobraz er danseorkesteret uten like, med piggtrådgitar fra Nederland og etiopisk krar i lydbildet. Nå er det fest på Victoria og fest i bandet. Kanskje det ikke er favorittmusikken min jeg hører, men hvem trenger favorittmusikk, når helhetsopplevelsen gir så raust med bobler på innsiden. Dette jubileet skal vi huske. Håpet er at Large Unit tar ti nye år.

Fra forsiden

Nyhet

Nattjazz-suksess og ny pengegave

Nattjazz melder om publikumssuksess på årets festival. En ny og sjenerøs gave fra Trond Mohn sikrer også overskudd i regnskapet, forteller festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev