«Sand i en vik» cover
Maria Kannegaard Trio
«Sand i en vik»
Jazzland/Musikkoperatørene

Suverent plate-comeback

12 år etter «Camel Walk» er Maria Kannegaard Trio på ny plateaktuell. Ikke med ett, men tre brak, og deretter med strålende musikk.

Siden tilbakekomst-konserten i mai 2019 har Maria Kannegaard Trio – Kannegaard, piano; Ole Morten Vågan, kontrabass; Thomas Strønen, trommer, perkusjon – spilt flere festival- og klubbjobber til noe nær unison jubel fra så vel publikum som kritikere. På plate, derimot, har ikke trioen latt høre fra seg siden «Camel Walk» kom i 2008, så når den lange ventetiden omsider avsluttes med utgivelsen av «Sand i en vik» i disse dager, er det i seg selv en begivenhet.
Tidsaspektet er imidlertid ikke det eneste som gjør «Sand i en vik» til en begivenhet. Det er ikke engang det viktigste. Viktigst er at trioen, både som agerende enkeltmusikere og som tannhjul i samstemt drift, her former og formidler et dusin Kannegaard-komposisjoner på måter som jeg uten å nøle vil beskrive som begeistrende, betagende og bevegende.

Biografisk?
Før vi fortsetter: Jeg tolker albumtittelen som et nikk mot Sandvika i Bærum, der den unge Maria Kannegaard høstet tidlige musikalske impulser og erfaringer, og også på andre måter er «Sand i en vik» et album som inviterer til «biografisk lytting». Kannegaard har vært beundringsverdig åpen om sin mangeårige berg-og-dalbane-ferd gjennom et nær invalidiserende psykisk sykdomsforløp, ikke minst i toner og klanger på det opprivende soloalbumet «Nådeslås», og på det nye albumet knytter hun an til denne perioden ved å inkludere en rett nok ganske annerledes versjon av «Min ingen» derfra. Videre kan den ti minutter lange, og helt sentrale tittelmelodien «Sand i en vik» høres som en form for tonedikt om hvordan glade ungdomsdager gradvis blir formørket av psykiske lidelser, men – og det må ikke glemmes – Kannegaards historie er også historien om å komme ut av mørket ved egen og andres hjelp, og om den gleden, takknemligheten og optimismen som ligger i å ha klart det. Også dette klinger med på denne plata, men uansett utgangspunkt for lyttingen: Jeg velger å tro at også de som ikke kjenner Maria Kannegaards historie vil oppleve dette 73 minutter korte albumet som eksepsjonelt.

Startskudd
«Sand i en vik» kommer ikke akkurat smygende på myke poter. Så fort det 21 sekunder lange åpningssporet, «1-2-3», har innledet albumet med tre eksplosjoner (startpistolskudd?) i store oktav, groover Kannegaard i vei med «Godrot» som gjaldt det gospeldiscokveld i Ten Sing. Vågan og Strønen finner seg funky til rette i abrupt groovemodus, og derfra og ut er «Sand i en vik» melodi og friform, rock’n roll og jazz-jazz, notert og improvisert lys og melankoli i skjønn og skiftende forening. Og det fra en pianotrio som ikke likner på noen annen pianotrio i hele landet/Europa/verden (stryk det som ikke passer, men IKKE før du har hørt hele albumet).
Det hederskronte formatet figurerer i jazzhistorien med en adelskalender av ledere, fra Oscar Peterson og Bill Evans til Keith Jarrett og….nettopp, det er mange kandidater her, og hvorfor ikke Maria Kannegaard? Selv er hun en original og sterk pianist og en snedig snekrer av så vel fengende melodisnutter som av lengre melodilinjer, og i Vågan og Strønen har hun medutviklere som balanserer muskelfleksende pågåenhet med evne til tilbakehold når det tjener saken, enten det gjelder cymbal-kræsj, varsomme visper, heftig fingertuppdrevet bass-jag eller på-bristepunktet buespill. Bare ytterst sjelden spiller en av de tre solo uten at de to andre støtter, fargelegger og utvider på til dels utfordrende vis, men så blir det jaggu spenning i musikken, óg! Og når alle tre gir seg improvisasjonsgleden i vold samtidig, oppstår det øyeblikk som medfører leviteringsfare.

Dansesko
Etter «startskuddet» og «Godrot» tar «Fly fly» musikken noen hakk ned, med arcobass og lette stikkelyder under et repeterende meloditema fra pianoet. Trioen øker intensiteten etter god dramaturgisk cresecendo-oppskrift før den runder av og gir seg i kast med vakre, såre «Skorpe», med et lite stemningsekko av Arvo Pärts berømmelige «Spiegel im Spiegel». «Bortimot» er innledningsvis rock’n roll og dansesko før det løser seg opp, og «Sand i en vik (til Pål)» forener melodi, melankoli, harmoni og dissonans i en sterk fortelling.
Gjennom andre halvdel av albumet oppsøker trioen mange av de samme traktene, notert og fritt, men aldri på autopilot, og krydrer med to korte improviserte innslag der særlig Strønen får utfolde seg. Selv etter 73 minutter kommer slutten litt for fort, men det er fint å kunne notere seg at albumet avslutter rimelig lyst, og med den lovende tittelen «Til neste gang».
Men la ikke «neste gang» bety 12 års venting, da. Værsåsnill.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Få freebag tilbake på menyen!

Maria Kannegaard forteller om trio-comebacket, Harald Lassen går gjennom sin nye plate spor for spor, freebagdebatten raser videre i spaltene våre, konkursras truer utelivet, Barack Obamas musikksmak kommenteres, souldekningen lever og mye, mye mer i ukas NTT.

Meld deg på vårt nyhetsbrev