Suveren sekstett med eim av Zappa

Jeg leser Geoff Wills´ bok «Zappa and Jazz. Did it really smell funny, Frank?». Den tar for seg Zappas fornektelse av hva jazzen betydde for han, både som lytter og komponist. Når jeg setter på «My head is listening», lurer jeg på hva Frank Zappa har betydd for de seks medlemmene i Motif, i særdeleshet bassist Ole Morten Vågan som står for komposisjonene. Vi snakker ikke om et Jono El Grande-forhold til Zappa her, men jeg opplever at Motifs musikk i det minste bærer på et visst slektskap, og jeg nyter det jeg hører. Det norske bandet står imidlertid godt og helstøpt på egne bein. Motif har en like sterk egenkarakter som Atomic, The Thing, Friends & Neighbors og Skadedyr. En helt åpenbar kvalitet er selve bredden i uttrykket. Det er mil mellom de samtidsvennlige og avdempede vendingene i «Little cage» til de intrikate og pågående arrangementene i «Beams, dreams and automobiles», men de henger tett sammen. En annen kvalitet er musikernes evne til å kombinere teknikk og innlevelse. De kommuniserer med musikkhistoriens mainstream og avkroker og legger igjen sitt eget i hver sving. Vågans arrangementer og bandets improvisatoriske egenrådighet binder musikken opp i et selvstendig hele. Enten det gjelder pianist Håvard Wiiks lekne smidighet eller saksofonist Atle Nymos fleksible ytringsevne, så låter det overbevisende. I 2016 kan utfordringene ligge i skjæringspunktet mellom forvaltning og fornyelse. Motif lar swingende hard bop og frie ytringer opptre kollektivt, og det låter ferskt og betydelig. Jeg tror musikerne må ha hatt det bra under innspillingen. Det overskuddet og den gleden som formidles, er iallfall smittende. I deler av «Ich bin ein Belieber» fremstår bandet som trio. Vågan, Wiik og trommeslager Håkon Mjåset Johansen får podiet for seg selv, og det nettet av innadvendt, skjørt og skarpt mangfold de spinner, er formidabelt. Jeg er ikke overrasket over kvaliteten på dette albumet. Nå har Motif holdt det gående i sytten år. Det kan forklare tyngden i nedtegnelsene. Bandet har åpenbart brukt erfaringene til å komme videre. Eivind Lønnings trompet er til stede både i margen og midt på sidene, og hvis det er noe som kjennetegner han, kan det være de sømløse overgangene og selve smakfullheten. «My head is listening» er et godt argument for albumformatets nødvendighet, og denne musikken tror jeg selv Frank Zappa kunne ha innrømmet at han likte.

Arild R. Andersen