OJKOS – Victoria, Nasjonal Jazzscene 26. februar 2019

Storbandmusikk på rullering

Neste gang vil du være til stede.

Han leser Rolf Jacobsens dikt «Neste gang vil jeg være et tre», før det store bandet introduserer kveldens første myke klanger. Dette er komponist og trompetist Lyder Øvreås Røeds kveld. Det er iallfall hans tur til å få sine låter spilt av OJKOS (Orkesteret for jazzkomponister i Oslo), det seksten personer store orkesteret som gjør sin fjerde konsert på Victoria. De unge jazzkomponistene som bandet består av, har engasjement ut året, og det kunstneriske ansvaret rullerer mellom medlemmene. Det er et interessant og viktig grep. Tanken er at samarbeid er bedre enn at fire – fem mer eller mindre identiske band skal konkurrere. Storband vokser som kjent heller ikke på trær lenger, vil jeg tilføye.

Lyder Røed presenterer fem stykker, skrevet som et helhetlig verk. De fire første er nye. Det femte, «AXL», kan gjenfinnes på det fine fjorårsalbumet til Slow is the New Fast, bandet Røed er anfører for. I forkant av konserten spør jeg han om han har skrevet med direkte tanke på bandet. Han svarer med et både – og. At han pusher folk i retninger de ikke nødvendigvis spiller i hele tiden. Han forteller også at han liker seg i pompøs musikk, med svulstige akkorder, enten det er snakk om pop eller Wagner. Beskriver seg selv som en «potetfyr». Det gir en slags mening i møte med det sammensatte stoffet som presenteres fra scenen i kveld. Fargene er mange. Musikken beveger seg mellom det romantiske og det dystert innadvendte, og den henger sammen, slik hele fortellinger skal. Når jeg hører fiolinen bære den vakre melodistemmen, tenker jeg at dette er Lyders merke. Den innbydende kvaliteten er sjelden langt unna.

Scene er fylt av unge musikere. Gjennomsnittsalderen kan anslås til mellom 25 og 27. Slikt lar seg høre i musikken, kanskje som en lett beskjedenhet i spillet eller som skoleflinke manøvre. Jeg opplever at smidighet og løssluppenhet har de beste vilkårene i andre halvdel av konserten. Et fengende gitardrevet tema glir over i en gitarsolo som holder fast i det den sprang ut av. Så er vi plutselig inne i et sakralt rom. Musikerne nynner forsiktig, og effekten er dypt menneskelig. Øvreås Røed er raus med idéene, og det er mye å ta inn. Det oppleves bra. De gangene han selv får solistrommet, møblerer han det godt. Han formidler tilstedeværelse, og er en skarp stemningsmaler. Det fins ikke kanter i mannens spill. Jeg liker de tilbakeholdne og saktmodige partiene best. Når bandet nærmer seg funk eller de går inn i det rytmisk pågående, blir jeg sittende med et ønske om mer trøkk. Disse riffene som lanseres, vil liksom ikke heve seg helt. Det får de ikke helt tid til, og det er trolig tilsiktet. En av låttitlene er «Drømmen om vingene»!

Når bandet kommer til «AXL», løser de låtas intrikate mønstre med smidig eleganse. Nå er det Richard Köster som får føre trompeten, og hans spill faller fint inn blant de andre gode solistinnslagene denne kvelden. Da jeg spurte komponisten hva som var viktig å få til, svarte han: -Å lage en helhetlig og fin konsertopplevelse, der alt henger godt sammen. Publikum skal ikke høre noe som bare er en oppvisning, men sitte igjen med inntrykk av et band som spiller sammen. Jeg kan bare slå fast at OJKOS i så måte har fått det til.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev