På bildet over: Ingrid Jensen m/Kjellerbandet (foto: Arne Hauge/Jazzfest)

Jazzfestpublikummet har allerede fått servert store stjerner i løpet av festivaluka i Trondheim, deriblant Terje Nilsen, Chris Potter Quartet og Sarah McKenzie, og fredag var intet unntak på Trondheim jazzfestival.

Selv om sola skinte og Solsiden var stappfull av folk, var også Dokkhuset stappfullt da den velrenommerte trompetisten Ingrid Jensen fra Canada entret scenen fredag kveld. Med seg på scenen hadde hun Trondheims eget storband, Kjellerbandet, noe som resulterte i en intens og spennende konsertopplevelse.
Innledningslåta var skrevet av Kristin Jensen, Ingrids søster, og bar det slående navnet «Sea Fever». Den ble toneangivende for resten av den drøyt times lange konserten, for havet og bølgene så ut til å ligge trompetistens hjerte nær. Hun forklarte det selv med at siden hun er vokst opp på Vancouver Island, er hun vant til tåke og evigvarende regn.
Flere av låtene var arrangert spesielt for samarbeidet, og Kjellerbandets dirigent Sturla Hauge Nilsen hadde «dristet» seg til å skrive et eget verk spesielt til kveldens konsert, med den fengende tittelen «Ingrid’s Theme». Der fikk trompetisten virkelig kjørt seg.

Mer samarbeid?
Jensen demonstrerte gang på gang hvilken utrolig tonekunstner hun er. Tilsynelatende uanstrengt fikk hun tonene til å bare flyte av sted, og ut til det entusiastiske publikummet på Dokkhuset.
Det musikalske høydepunktet var ei låt skrevet i etterkant av Jensens bryllupsreise. Mens Jensen ville dra til Hawaii, ville hennes norske mann dra til Alaska. Det endte med en båttur utenfor Alaska, og Jensen hadde store planer om å skrive et «episk stykke», men på grunn av ørebetennelse var alt hun klarte å lage en kort frase. Men en liten melodi er alt som trengs for å skape noe stort, og imitasjonen av havet, bølgene og vinden var storartet. For en fest!
Saken fortsetter under bildet.

Kjellerbandet holdt ikke noe tilbake, og det så ut til å være god kjemi mellom kveldens hovedsolist og de 17 andre musikerne på scenen, i tillegg til vokalist Vilde Aakre Lie. Flere leverte strålende soloer, med en intensitet og et driv som fikk Jensen til å rope ut av entusiasme.
Kort oppsummert var det et samarbeid det røyk av. Vi vil høre mer!

Det store og det lille
Fra den unge entusiasmen på Dokkhuset, var det en annen kraft og nerve som møtte oss på Teaterhuset Avant Garden der Lina Nyberg og hennes band fortsatte festivalkvelden. De to i utgangspunkt ganske ulike konsertene, viste seg å ha mer til felles enn man skulle tro. Natur var et gjengangstema, og også Lina Nyberg hadde en låt som het «Ingrid», tilegnet Ingrid Bergmans skjønnhet.

Nyberg med band spilte en del fra deres forrige plate «Aerials» som handler om fugler og luft, men delte også flere nye låter fra den kommende plata, som de skal spille inn neste uke, der jordkloden er tema.
Avslappet og med lun humor ledet Nyberg an 90, både høytsvevende og detaljfokuserte, minutter med gitarist David Stackenäs, pianist Cecilia Persson, bassist Josef Kallerdahl og trommeslager Peter Danemo.

Sjelfulle soloer
Bandet er så samspilt at de knapt trenger å veksle blikk, nesten umerkelig gled arrangementene fra det lavmælte til det store og grandiose. Musikken byr kanskje ikke på de største kontrastene, men er likevel overraskende rik og varierende. Nyberg og bandet imponerte med et spenn i uttrykket, fra tradjazz til rock og støyjazz. Og idet man tror man veit hva man får, da kommer det noe helt nytt.
Denne konsertens høydepunkt var sammenstillingen av låtene «The Song of the Skin», «The Planet» og «Milky Way», der musikerne virkelig fikk utfolde seg. Gitarist Stackenäs holdt en helt nydelig og sjelfull solo, som fikk de andre bandmedlemmene til å smile. Josef Kallerdahls bassolo var en nesten utenomjordisk opplevelse, og ble fulgt opp av en klangfull pianosolo fra Cecilia Persson. Utrolig nydelig.
Vi må også nevne «The Woodlouse», Nybergs sang om et skrukketroll, som skapte god stemning i salen. Det er bare å glede seg til neste album.

Veronika Søum