KONSERT: Hein er stor i lite format, og i kveld skal han vise hva han kan by på i det store.
Det er like fint hver gang. Å høre en ny gitarist spille seg forbi det forslitte og servere egen stuing. Gi gamle oppskrifter ny relevans og forfriske gitartradisjoner. Da jeg hørte Hein Westgaard Trios «First as Farce» (2023) for første gang, ble jeg truffet hardt av innholdet. Bandets smidige dialog med historien og gitarist Heins hilsener til utøvere som Derek Bailey, John McLaughlin og James «Blood» Ulmer var en fryd å lytte til, og sånn er det fremdeles. Det lille ensemblet, med bassist Petter Asbjørnsen og trommeslager Simon Forchhammer, låter uanstrengt lekent og heiser seg inn i den feteste etasjen. Jeg har hørt Westgaard i flere konstellasjoner, men ingen så god som denne. Når han nå stiller på Cosmopolite, i sin egen bydel, som anfører for sitt eget Spacegroove Earthkestra, er jeg mildt sagt spent på hva han vil fortelle. Med et sånt bandnavn er noe av fortellingen allerede ute, kan man jo forledes til å tro. Lineupen teller atten musikere.
Musikerne i bandet fyller opp scenen litt etter litt, og det er blåserne som først varmer opp instrumentene med fri flamme. Når starter egentlig en konsert? Her er vi iallfall i gang før vi helt har skjønt det. Rytmeseksjonen finner hjørnet sitt, de to bassistene Adrian Myhr og Petter Asbjørnsen, samt Andreas Wildhagen på trommer. Så kommer Hein Westgaard inn og mottar applausen. Gitaren hans står i stativet mens han presenterer bandet. – Vi bare setter i gang.
Og vi skal ut å svinge oss. Grooveorkesteret fornekter seg ikke. Glir inn i oppladning, mens gitaristen sitter på gulvet og pleier instrumentet sitt. Jeg fraktes tilbake i tid, og det kjennes fint. Lyden bærer bra, med de to bassistene i bakkant og melodiøse, kantete snutter som fyller fronten. Så legger Amalie Dahl ut på altsaksofon, i et silkemykt strekk med pigger i. Det låter stilfullt, og det drar på historie. Jeg tenker på New Jungle Orchestra, men det er kanskje mest fordi jeg forbinder Hein med Køben.
Foto: Stein Hødnebø
Så er Andreas Røysums bassklarinett midt i blåsearrangementets sirkel, før Westgaard dirigerer orkesteret med begge armene stikkende rett ut. Han bøyer seg fra side til side og ser ut som et krengende fly, tøyer ut og får bandet med på moroa. Det låter blått og langsomt og pumper seg opp mot det deilig sprekkeferdige. Pianist Margaux Oswald får alenetid og fyller den med et samtidsaktivt grep, ispedd korn fra den frie pianojazzens åker. Og derfra er ikke veien lang til boogie eller noe som likner. Trombonist Guro Kvåle gjør området til sitt, mens ensemblet går inn i fengende skrell. Tenorist Torben Snekkestad får det til å synge i saksofonen, før Aksel Røed overtar tenorrattet og gjør seg fint vrien. Det er dans i musikken, og ypperlige musikere i rommet. Solistoppgaven går på rundgang, og snart er det Marthe Leas tur. Musikken har en vektig letthet i seg. Er enkel å ta inn.
Hein Westgaards Spacegroove Earthkestra. Foto: Stein Hødnebø
-Det er ganske moro å spille her, sier Hein. Vi får også vite at vi hører tidenes Oslo-band og at vi skal få en liten bassintro fra Asbjørnsen. Denne kommer med karakter, men virker neste unnselig, i etterkant av alt det mektige. Det blir et retningssikkert lite strekk. Så slipper Westgaard til væremåter fra populærmusikken, mens Kalle Nyberg river i mønstrene med altsaksofon. Det er mye og god kontrast i Heins stykker. Det neste er et tiltrekkende basstema med overtrekk av sødme fra blåserne.
Synthist Øyvind Hellner forteller en historie om onkel Knut, kornbonden fra indre Vestfold, og om støyartisten Merzbow som begge var og er opptatt av å lytte. Lytte til kornet og inn bak overflaten av det overstyrte. -Jeg er støymusiker og er her som en mot…..ja, hva skal man si….. til disse fantastiske jazzmusikerne, sier Øyvind. Den lille monologen føyer seg inn i Westgaards originale idéverden, der også innslaget med Ronald Holmbergs komposisjon snart skal ta plass. Hein spør om noen vet hvem Holmberg var. Han skrev den beste låta i verden i 2011! Vokalist Fredrik Vildgren kommer på scenen og gir slagermusikken en ny sjanse. Dette er ikke kveldens fineste øyeblikk, men antakelig det pussigste. Jeg minner meg selv på at det ikke er lenge siden The Source gjorde sin versjon av «Det hender så mangt på Hovedøen».
Når komponisten forteller at vi skal høre «Three for Sonny», for det er vel det han sier, hører vi noen i salen følge opp med Rollins. Men nei, det er for Sharrock, gitaristen. Selvsagt er det det, og nå skal gitaren tres på igjen. Det store orkesteret har spilt seg varmt og får de mange utfluktene til å sitte. Hein drar ut mot Sonny-område, trives med en smule råskap og kombinerer med innadvendt småplukk. Jeg kunne gjerne ha tatt imot mer av dette. Kombinasjonen av uslepent gitarspill og forførerisk blås, gir opplevelsen løft. Ja, det er stas der dette sitter best.
Alt i alt har det vært en underholdende kvalitetskveld, der festlighet og kosmiske vibber har tålt hverandre godt. Jeg tror de to gubbene som sitter rett foran meg, er enige i det. Når kvelden er over, sier den ene til den andre: -Det var jævla morsomt.
