«In The Mountains» cover
Espen Eriksen Trio featuring Andy Sheppard
«In The Mountains»
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Sju godbiter fra scenen

Pianist Espen Eriksen fører an i et knippe låter ladet med feeling og følelser.

Den lokkematen som legges ut i inngangspartiet til denne plata, tjener et godt formål. Den tar deg inn i et album som lyssetter kjerneverdiene i jazzens store midtfelt og gjør spill levende grep for å frigjøre det personlige. Den søte akkordrekka i «1974» er et agn det er vrient å svømme forbi, og den som biter på, har overraskelser i vente i møte med Espen Eriksens skarpe spill. Vi som har hørt Espen Eriksen Trio utfolde seg gjennom noen år, vet at musikken deres kombinerer det innbydende med det intrikate, smidig eleganse med god motstand.

Pianist Eriksen har holdt trioen med bassist Lars Tormod Jenset og trommeslager Andreas Bye gående i 15 år. Etter en serie studioalbum slipper de nå sin første liveplate, og opptakene på «In The Mountains» er gjort i Oslo og i Poznan i Polen. På tre av låtene har trioen med seg selveste Andy Sheppard. Disse sporene er hentet fra konserten på Victoria – Nasjonal jazzscene høsten 2018, og den engelske saksofonisten er allerede på plass i albumets forlokkende åpningsspor. Sheppard har en hel liten verden innbakt i tonen sin. Den kan være doven og kraftfull til en og samme tid. Grasiøs og tøyelig. Som skapt for Eriksens melodiøse formspråk. De fire bygger ut og blåser opp. Det er lett bris og stiv kuling i ett og samme nummer, og «1974» legger seg til hvile i samme rolige leie som det startet.

I «Anthem» nærmer pianisten seg de områdene Sheppard gjerne briljerer i når han spiller med Carla Bley. Musikken er lett og delikat, med en finesse og dynamikk som treffer helt uanstrengt. Ja, og noen ganger kan jeg tenke på «Belonging». Det er en god tanke. «Anthem» kan forøvrig gjenfinnes som åpningsspor på studioalbumet «You Had Me At Goodbye» (2010), der trioen spiller uten saksofonist. Live-versjonen viser med all tydelighet hvorfor et godt band kan ta seg råd til å utgi konsertplater.

Så er det tittelsporet «In The Mountains» som er plukket fra «Never Ending January» (2015). Det har også et av disse heftevillige Eriksen-temaene, men på scenen blir det først og fremst et springbrett for firkløverets fine improvisasjoner og vuggende bevegelighet. I noen av platas fineste stykker møter vi trioen alene. Det skulle bare mangle. «Perfectly Unhappy» er nydelig molefonken, med et basspill som henger litt med hodet og pianoklanger som fanger inn mismot og melankoli. Det er så vakkert levert at det er en glede å ta inn.

Eriksen, Jenset og Bye får musikkens mange stemningsleier til å sette seg i meg. Det gjelder også for versjonen av Krzysztof Komedas «Rosemary´s Baby». Den har et foruroligende skjær og berører med ettertrykk. Musikken på «In The Mountains» er ikke banebrytende, men den treffer på mange viktige steder.

Fra forsiden

Selma French Bolstad og Christian Wallumrød Ensemble - Gamle Raadhus Scene, Oslo, 28. september 2022

Fine viser og utsøkt ensemblemusikk

En kveld å lene seg tilbake i, med to sett som begge lar seg nyte.

Meld deg på vårt nyhetsbrev