The Way Ahead – Victoria, Nasjonal jazzscene – 26. januar 2023

Setter egen signatur i gamle tradisjoner

Det blir fest i Archie og Johns etasje når kveldens sekstett står for moroa.

Av Arild R. Andersen

I går satte jeg på «The Way Ahead» som repetisjonsøvelse i stua, men møtet med det gamle albumet ble mer enn en gjennomgang. Gjenhøret med Archie Shepps gospel, blues og fri-form i egen skjønn forening ble en påminnelse om kvaliteten i musikk som står seg. Det skulle bare mangle! Den 29. januar er det 55 år siden albumet ble spilt inn i RCA Studios i New York. Tittelen fanger inn selve grunninnstillingen i jazzen. Iallfall deler av jazzen. Kravet om å komme seg framover og videre. «The Shape of Jazz to Come» og «New Conception of Jazz» fanger inn den samme innstillingen, men nok om det. At et svensk-norsk band bærer navnet The Way Ahead i 2023, kan skape friske forventninger, selv om denne gruppa for lengst har innfridd både på plate og scene og signalisert hvor de trives. Veien går videre, og jeg er klar, selv om jeg kanskje må tilbake noen tiår her i kveld.


Kristoffer Alberts, Niklas Barnö og Mats Äleklint. Foto: Stein Hødnebø

Det starter i det varsomme, med trompet og vibrafon i varmt samspill, nært og distinkt. Niklas Barnö og Jesper Söderqvist. Sistnevnte har steppet inn for vibrafonist Mathias Ståhl som er hjemme med brukket arm. Söderqvist er en god erstatning. Han har lært seg låtene på kort tid og har åpenbart teft for stoffet. De fleste komposisjonene er skrevet av trommeslager Tollef Østvang, og den første de spiller, er så ny at den ikke har fått tittel. Den kommer sammen med «Knock Out», og de har begge disse ru melodiene og elegante skiftene som er så gode å ta inn. Musikken kan være intrikat, men den spilles smidig og åpner seg i rommet.

Det er klart at 60-tallet synger med, men sangen har et her og nå i seg, og det aktualiserer innholdet. Vi hører Kristoffer Alberts på saksofoner, Ola Høyer på bass og Mats Äleklint på trombone. Äleklint har den største lyden i instrumentet, og den glir, smatrer og vrenger seg. Blir myk og tiltrekkende . Hard og rå. Det er eminent spilt. Alberts er også en variasjonenes mester, og enten han går i dialog med Söderqvist eller han inngår i den store kollektive improvisasjonen, så får han det til å leve. Ja, hele bandet får musikken til å virke uanstrengt vital. Det er virkelig ingen selvfølge. Tollef Østvang introduserer en låt han har skrevet som en hyllest til den sør-afrikanske saksofonisten Winston Ngozi. Den har en deilig eggende melodi og er det nærmeste vi kommer det afrikanske kontinentet denne kvelden. Naturlig nok. Det er dessuten et innslag som gir bredde til det vi kan høre fra The Way Ahead.


Tollef Østvang. Foto: Stein Hødnebø

Jeg liker måten dette bandet fungerer på, med laget og samkvemet i sentrum. Den bunnsolide rytmeseksjonen tjener felleskapet på måter som gjør de andre fire ekstra solide. De spiller en låt av John Tchicai, den eneste som ikke er selvkomponert. Det er en flott gest og enda et veldreid nummer med fin friksjon i utlegningene. Det krever ikke bare god lytteevne og solide tekniske ferdigheter hos alle på scenen, for å få dette til å sitte. Det lar seg neppe gjøre uten en dyp og ektefølt kjærlighet til de tradisjonene Tchicai så vel som Archie Shepp forbindes med. Det er ikke bare jeg som er fornøyd med konserten. Publikum klapper The Way Ahead tilbake for ekstrarunde. Med den viser de enda en gang at fortida godt kan være framtida.

Fra forsiden

Nattjazz - 25. mai 2024

Jazzens nasjonalsang

Friluftsjazz, samtidskunst, folkelig nysgjerrighet og trombone på pissoaret. Les Audun Vingers andre reisebrev fra Nattjazz her.

Meld deg på vårt nyhetsbrev