Sensasjon, eller norsk standard?

Friends & Neighbors – Thomas Johansson, trompet; André Roligheten, tenorsaksofon, klarinetter; Oscar Grönberg, piano; Jon Rune Strøm, kontrabass; Tollef Østvang, trommer – har bandnavn fra Ornette Colemans 1970-album, bandhistorie tilbake til 2008 og plassering i albumoffentligheten siden «No Beat Policy» (Øra Grammofon) utkom høsten i 2011. Kvintetten med bakgrunn fra Jazzlinja i Trondheim etablerte seg resolutt på den musikalske hekkbølgen til svensk/norske Atomic og 60-åras amerikanske «new thing» (tenk Ornette, Coltrane, Pharoah Sanders, Archie Shepp, Albert Ayler etc), og på slutten av fjoråret utga bandet albumet «Hymn for a Hungry Nation» på den portugisiske moderne jazz/avantgarde-labelen Clean Feed.

Albumet fikk god mottakelse her hjemme, og nå renner også superlativene inn fra omverdenen. Seinest skjedde det i marsutgaven av Down Beat der den Santa Barbara-baserte anmelderen Josef Woodard slår til med 4,5 av 5 oppnåelige stjerner. «Kall albumet en neo-«new thing»-sensasjon,» er Woodards konklusjon, og siden stjernebildet direkte oversatt betyr noe midt mellom «eksellent» og «mesterverk», er det tydelig at den velrenommerte kritikeren mener alvor.

Om «Hymn for a Hungry Nation» virkelig er en sensasjon, skal jeg ikke mene mye om. Men en tanke melder seg: Er vi så bortskjemte med unge, gode musikerkrefter i Norge at vi tar skyhøy kvalitet for noe gitt? Makter vi ikke å gjenkjenne «sensasjoner» før utlendinger gjør oss oppmerksomme på dem? Er vi blitt blaserte etter 35 års utrolig jazzrekruttering på musikersiden?
Spurt på en annen måte: Hvor mye «bedre» eller mer «sensasjonell» er «Hymn…» i forhold til «No Beat Policy»? Etter å ha anmeldt «No Beat Policy» med terningkast 5 i Dagbladet (4.1. 2012), merker jeg at jeg lar meg begeistre omtrent tilsvarende denne gang, av den enorme vitaliteten i Friends & Neighbors autoritetsfylte, men likevel lekne ferd langs grensa mellom tonalitet/time og fullt frikjør og av oppfinnsomheten i vekslingene mellom vignettliknende melodisnutter og mer langlinjede eller abrupte utpenslinger. Sterke originallåter (fire av Østvang, tre av Roligheten, en av Strøm) med friske klangkombinasjoner og røffe harmonier er andre elementer som holder lytteren i meg på tå hev, og sammen med fem drivende gode instrumentalisters åpenbart bevisste forhold til balansen individualitet-kollektivitet gjør alt dette Friends & Neighbors til et band som låter både herlig medrivende og like herlig «nå».
Selv om det altså beveger seg i et tradisjonstungt musikalsk rom med sus av 60-tallsjazzens frihetskjempere/nyskapere under takbjelkene og langs gulvlistene.
Alt er med andre ord fint og flott og på stell. Men «sensasjon»? Hva mener venner og kjente om saken?

Terje Mosnes