KONSERT: Svenske tilstander i Scheen Jazzorkester gjør kvelden godt.
Av Arild R. Andersen
Det henger så godt sammen og er så smidig levert at det vekker umiddelbar begeistring. Jeg har hørt på «Framåt!», det ferske albumet til Scheen Jazzorkester og Fredrik Ljungkvist. Nå er det store ensemblet på releaseturné, med konserter i Stockholm, Oslo, Skien og Tønsberg. Den nye plata rommer bestillingsverket Ljungkvist skrev for orkesteret for 2-3 år siden. Albumet er tilegnet Fredrik Ljungkvists far som døde sommeren 2023. Tittelen er en påminnelse om at livet tar seg videre, og innholdet byr på alvor og tar seg inn i glede. Kveldens forestilling på Victoria bærer navnet «Glossolalia» som betyr tungetale. Det var den opprinnelige tittelen på verket, en tittel Ljungkvist forandret til «Framåt!» da bandet jobbet med albumutgivelsen.
Fredrik Ljungkvist med Mats Äleklint (trombone), Finn Arne Dahl Hanssen (trompet) og Thomas Johansson (trompet). Foto: Stein Hødnebø
Scheen og Fredrik åpner konserten med det lettgjenkjennelige, skyggefulle blåsebulderet i «Mörk», som er førstesporet på plata. Det høres ut som et varsel og løser seg opp i kveldens første tiltrekkende tema. Tror jeg kommer til å plystre det på vei hjem. Inni meg. Trompetist Thomas Johansson og saksofonist Ljungkvist holder forsiktig i melodien, før førstnevnte får framvise noe av den følsomheten og formidlingsevnen han forbindes med. Vibrafonist Mattias Ståhl er mykemiddel og fløyel i musikken. Spillet hans tilfører orkesteret en lun varme og skarp smak som setter seg. Hvis musikk kan høres gjestfri ut, så gjør denne det. Jeg kjenner meg invitert og ivaretatt. Så blir det to klarinetter og vispende trommer. Det er fugl i samspillet og vårlig på scenen. Line Bjørnør Rosland og Ljungkvist får «Bågarna och rörelserna» til å være nettopp det. Audun Kleives trommespill bærer og løfter og har umiskjennelig karakter. Sin vane tro spiller han sterk betydning inn i helheten.
– Tusen takk. Det er en stor ære å få spille med Scheen Jazzorkester, sier Fredrik. Det må være gjensidig, tenker jeg. Så fortsettes det med «Framåt!» som starter hos Ståhl. Det gir et strekk med noe på hjertet. Mykt fortalt, med Ljungkvists meloditeft og gode tone på lag. Når orkesteret reiser seg, hører vi hva verden har storband til. Med ni blåsere i bakrekka, kan de hente fram en kraft som tar seg inn. Og måten de gjør det på, har dynamikken på sin side.
Det blir duell mellom sjefen og trombonist Mats Äleklint. Eller snarere god dialog, med ytringsnivå for uforglemmelige øyeblikk. Når Ljungkvist introduserer «No time to loose», får vi vite at han ikke er sikker på hvorfor han kom på den tittelen, men at han er glad for at Guttorm Guttormsen spiller så jævla bra fløyte. Og det gjør han, over et stille sig av bass og tromboner. Det danser, flagrer og er i flukt, og når rytmikken setter inn, låter det både eggende og smart. Det er virkelig stas å høre denne svenskifiserte utgaven av Scheen Jazzorkester. Overraskende og presise arrangementer setter opplevelsen i spenn. Audun Kleive sitter i midten av bandet, fremst på scenen. Der hører han hjemme.
Audun Kleive. Foto: Stein Hødnebø
Scheen Jazzorkester møter idérikdommen i Fredrik Ljungkvists komposisjoner med innlevelse og eierskap. Den veldige evnen til å spille eleganse inn i et så bredt register av jazzens stilmønstre, er sjelden kost. Det er et overskudd i disse møtene og en uanstrengt nerve som vibrerer så du kjenner det. Fredrik Ljungkvist er til stede med varm sceneutstråling og tiltrekkende modenhet i spillet. Alle de fine opplevelsene jeg har hatt med den svenske saksofonisten og klarinettisten gjennom årene, er med meg her på Victoria. Scheen Jazzorkester er heldig. Det er Fredrik og jeg også.
Det spilles to sett, og det andre starter med «Glossolalia». Bandet spiller i tunger, og medlemmene etteraper tungetale med stemmene sine. Det famler fint og samler seg etterhvert i spiss utladning og korthugde stubber. Håndlaget er ypperlig, og uttrykket tar bandet til enda et nytt sted for kvelden. Musikken vugger, frigjort fra forhastet framdrift, og den trives åpenbart med seg selv. Lyden er gjennomført god, og alle lagene lar seg høre. Forestillingens mest blåvakre er «Leif Håkan», tilegnet Fredriks far. Sønnen tar fram klarinetten og spiller så menneskelig at jeg tror på hver bevegelse. Orkesteret vekker følelser. Vi får også «En hyllning til Kerstin». Den er tilegnet Kerstin Ekman, en av Ljungkvists favorittforfattere, får vi vite. Komponisten nevner boka «Löpa varg». Jeg blir med på den anbefalingen.
Når Kleive og Ljungkvist så møtes i duo, er det klassespill fra to av kontinentets mest fremragende vi hører. Det er en fryd, og i likhet med resten av publikum, lar jeg meg henføre av den høye kvaliteten det samlede bandet viser. Det er noe særdeles riktig ved alle disse intrikate arrangementene som framstår som lek, og det er som kjent sluttsummen på formidlingslappen som teller. Den er skyhøy her i kveld.
