KONSERT: Oppholdssted for personer med høytstående jazzposisjon.
Av Arild R. Andersen
Å bli utnevnt til residerende kapellmester på selveste Kampenjazz, er en ære, men først og fremst gir det mulighet til å vise hvem man er, i løpet av tre konserter. Residentskapet er et verv man innehar på vegne av musikken. I ti år har Kampenjazz pekt ut én musiker som i løpet av året får gjøre tre forestillinger med tre forskjellige konstellasjoner og skape nytt stoff. Denne rause ordningen gir ikke bare musikere mulighet til å åpne seg. Den gir også publikum sjansen til å nærme seg et kunstnerskap og få kjennskap. Jeg har prøvd det, og det har smakt. Nå er det altså jubileum og duket for feiring. Kampenjazz har invitert fem av sine residenter og gitt dem frie hender. De ti frie hendene tilhører Mathilde Grooss Viddal, Elin Rosseland, Rob Waring, Oddrun Lilja og Kristoffer Kompen. Jeg kan høre dem for meg. Nei, det kan jeg ikke. Det er derfor jeg har kommet. Fordi jeg vil overraskes av frie hender.
Kapellmesternes kapellmester, Mathilde Grooss Viddal. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Det er en sjelden bukett. Lilje, rose, ringblomst, kristtorn og vidje. Ingen kombinasjon du treffer på hos Mester Grønn. Sånn skal det være. Det er Viddal som er kapellmesteren for denne konserten, og det er trombone og vibrafon som kaster fortøyningen og lar kvintetten gli ut. Musikken har mørk bevegelighet og melodier som ikke frir til noen. Stillferdig og forventningsskapende. Bassklarinettens alvor og dype vesen setter bærende nerve i musikken. Bildene som spilles fram, motivene som synger, er abstrakte. De mangler fengende trekk og må gås i møte med sunn åpenhet. – Kyss meg på munnen som stranda kysser havet, tror jeg Lilja resiterer. Teksten oppfordrer til dans og forteller at gråt og latter ikke varer. Den spinner godt. Billedkunstner Käthe Øiens fine arbeider vises på skjerm over scenen. Det gir akkompagnement og speileffekt til musikken.
Elin Rosseland. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Når Rob Waring introduserer teksten og stykket «Skyen som ikke ville regne», er det litt vrient å høre alt av det lille han sier. Komposisjonen åpnes uansett av et bløthjertet vibrafontema som blåses vakkert videre av Kompen og Viddal. Så er det Rosseland som synger om skyen som blir tatt med hjem for å få pusset nese. Barnligheten er godt voksen. Det er varme i nærheten. Oddrun Lilja byr deretter på elektrisk gitarvise og får instrumentet til å svaie og spasere. Rosselands vokal tar oss opp, over Warings smektende vibber. Det er vakkert og låter stillferdig poetisk. Trombone og klarinett puster videre liv i det finstemte stykket. Den gjennomførte tilbakeholdenheten i det de fem frambyr, er helt ukomplisert å delta i. Verdsette og ta inn. -Holde deg, knuge deg inn til margen, tror jeg at jeg hører nå. Det er Elin som spenner den eksistensielle buen og lar menneskelige relasjoner knuppe seg i musikk. Kristoffer Kompen har tak i trombonen. Det vet vi jo at han har, og han finner balansepunktene på måter som skaper innhold. Den svale atmosfæren utvikles videre av gitar og vibrafon. Jeg kjenner søtsmak i stoffet.
Oddrun Lilja. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Når bandet velger å heve stemmen, utvider det området sitt og rydder ny utsikt. Denne variasjonen i uttrykkskraft, tjener interessen for kvintetten musikk. Jeg blir sittende med opplevelsen av å ikke vite hva som kommer. Så introduserer Lilja «Tyr» og forteller om en reise til Libanon, om venner og kontakter i området. -Jeg måtte ta med en låt jeg har spilt her før, sier hun. Gitarutlegningene hennes kan høres som dagsaktuelle kommentarer, og låta tar seg inn i finstemte stemningsstrekk. Bandet skaper helhet av kontrasterende elementer. Jeg er nok svakest for kveldens mest åpne seanser, der musikken gjerne står og lurer på seg selv. Blir til i en kreativ virvel av komponert og improvisert. Elin Rosseland takker for at hun fikk være med og sier at det skjer så mye fint. Ja, så enkelt kan det gjerne formuleres, for denne konserten har stått i ensemblets tegn, med fine solistiske momenter innbakt i femtallet. Kvelden avrundes med et stykke Mathilde Grooss Viddal skrev da hun var kapellmester i 2016. Hun forteller at komposisjonen har utviklet seg og at hun fant en tekst av Hans Børli, «Fred», som er blitt innlemmet. Viddal og Kompen utveksler blåfarger, og Rosseland synger Børli-klassikeren, med sine stille tjenn, bekkeos og undring. Ja, dette sitter, både som sårt tiltrengt hvile i en opprørt tid og som vellykket musikalsk samtidsorientering. Neste år er det Live Maria Roggen som skal være mester.
