«Music For Humans» cover
Smith Komma John
«Music For Humans»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Rått og snertent med gitar

Trioen trives i oppgåtte spor og leker fint med arvemateriale.

«Smith Comma John – Human Being For President» er tittelen på en gammel og morsom Mad-TV sketsj. Smith Komma John er navnet på en norsk gitartrio som nå er ute med albumet «Music For Humans». Trioen er anført av gitarist Stian Larsen. Jeg forbinder Larsen med duoen kÖök. Der dyrker han åpen impro og minimalistisk form. kÖöks musikk er vel omtrent like innadvendt som Smith Komma Johns er utadvendt. «Music For Humans» forsyner seg av rockens råvarer og tilbereder med jazzingredienser og annet tilbehør. Det har Smith Komma John holdt på med en stund.

Det første riffet Larsen og albumet byr på, krysser Jimmy Page med Sabbath på skakt vis, før bandet surfer videre gjennom Rypdal og over fjellet til den andre siden. De tre åpner mange av dørene inn til gitarhistorien og lar den fyke ut. Bassist Adrian Myhr og trommeslager Tore T. Sandbakken gir råskapen fint skyv og tetter uttrykkene der det er påkrevet. Bushman, Mollestad og Scorch har fått fint selskap med Smith Komma John.

At Stian Larsen er teknisk begavet, spilles fram i klartekst i løpet av de fem første minuttene. Det er ikke påfallende originalt det som kommer, men innlevelsen og eierskapet setter brann i stoffet. Vi som likte Allan Holdsworth best før han fant fram til synthaxen, kan bli minnet på nettopp dette i samvær med Larsens gitarspill. Den brede erfaringsbakgrunnen til disse tre musikerne er en forutsetning for at alt det som tas inn i musikken, får leve. «Flesk» heter den første låta. Fett og velsmakende, sier jeg. Så er det mer jazz i «Ingen ablegøyer, takk». Råjazz av edelt merke. Trioen svinger til og med innom frifeltet, og det er et sted denne vesle klanen kjenner terrenget godt. Smidigheten og trivselen i spillet er åpenbar. Det gjør det godt å lytte til. «Tubamannen» er en melodiøs vennskapelighet som får meg til å tenke på kabaret.

«Music For Humans» er i det hele tatt et album som peker i flere retninger. «Reggi» peker mot Jamaica og lar bass og trommer få lekerom, før gitaren peker mot seg selv. «Klem» er albumets yndigste. Larsen og Myhr finner sammen i tilbakelent eleganse og formidler med levende grep. Siste låt er «Sarong Fasong». Trommer og gitar går i tett dialog og åpen samtale. Improviserer seg fram i oppgåtte spor. Trioen trives åpenbart i det velprøvde, og er neppe ute etter å presentere store nyheter. Jeg lar de sju stykkene synke inn, og lar tre av dem få status som fulltreffere. En gitartrio med så solide kvaliteter rydder seg glatt plass hos meg. Så kan jeg ønske meg tyngre vekting av det kompositoriske og en innstramming av stilspredningen ved neste korsvei.

Fra forsiden

Jazzfest, Trondheim - 13. og 14. mai 2022

På sporet av den tapte studietid

To kvelder på Samfundet og en trillebårlast med standardlåter viser en jazzfestival på sporet av en ny helhet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev