KONSERT: Vi vet hva vi får, men ikke hva det blir.
foto: Henrik Beck, nyMusikk.
Jeg kan ikke si at jeg vet hva jeg går til, men jeg har en anelse om hva som vil frembys. Det grove og pågående pleier å reise på første klasse når kveldens musikere inntar scenen. Otomo Yoshihide står i en tradisjon der spontan råskap og uforutsigbart bulder er kjerneverdier. Paal Nilssen-Love slår seg fri i et liknende felt og er i stand til å styre et hvilket som helst band han måtte innta. I vår tid har de grensesprengende og utfordrende sidene ved en sølvskimrende, hylende Fenderforsterker blitt innbakt i det kunstmusikalske. Det vi skal være vitne til i kveld, vil ha like mye preg av forestilling som av nyskapende evenement.
Gitarist Otomo Yoshihide og perkusjonist Paal Nilssen-Love har plassert seg i god avstand til hverandre på den nakne scenen, som to kraftfelt med hvert sitt sett av redskaper. Gitaren settes umiddelbart i brann, og Yoshihide starter kveldens stadig tilbakevendende slukningsarbeid. Det er stor gjennomtrekk i den digre Marmorsalen, og trommene tetter de lydhullene gitaren måtte etterlate. Jeg ser noen gripe etter ørepropper. Poenget må vel være å la seg omslutte av feedback og lange, bøyde toner. Lyden er massiv, men den skal ta nye omdreininger og åpne seg i helt nytt meningsinnhold. Et spisst anslag blir stående stille og vibrere, akkompagnert av en levende hi-hat. Nilssen-Love bruker fingrene på cymbalene. Gitaren manipuleres og prepareres for å frambringe klokkeliknende klanger. De blir hengende tungt i rommet. Begge musikerne framstår i noen øyeblikk som perkusjonister. De mest overraskende partiene opplever jeg der duoen nærmer seg stillheten. Disse kommer med en kreativitet og vitalitet som setter farge i opplevelsen. Jeg rekker å tenke på japansk frippertronics før Paal Nilssen-Love sprenger seg inn, og de to igjen framstår som villdyr man ikke helt kan stole på. Det er imidlertid i disse massive bevegelsene at forutsigbarheten viser seg. Den lodne og overstyrte helheten nærmer seg et uttrykk trommer og bass har skapt siden rockens morgen og låter like oppsiktsvekkende som et 40 år gammelt riff i oppblåste omgivelser. Det jeg liker best, er kontrastene som gjennomsyrer konserten. Det er også den gjennomgående dialogen og måten disse to utøverne demonstrerer teknikk på. Alt er forbilledlig. Yoshihide slår og gnir på strengene og får dem til å adlyde. Nilssen-Love tar fram metallet sitt og får det i tale. Variasjonen av lyduttrykk er stor. Når kvelden nærmer seg slutten, er det ikke forutsigbarheten som dominerer inntrykket. Det er snarere profesjonaliteten og de gode overraskelsene. Duoen spiller et nokså kort midnattssett, og publikum later til å ønske mer. Når de to forsvinner bak sceneteppet, er det imidlertid over. På vei hjem tenker jeg på alle de gangene jeg har sett dem på scenen og hvordan de forvalter et område de kjenner alle krokene i. Dette ble enda en fin og sammensatt kveld.
Arild R. Andersen
