Rå gitar og magisk Arve

Jeg har spilt meg inn i «Chiaroscuro» og «Khmer» igjen. Arve Henriksens 20 år gamle perlealbum og Nils Petter Molværs 27 år gamle storsuksess og brobyggerplate. De to albumene har det til felles at de skal framføres ved årets Punkt-festival og at de har tålt aldringsprosessen godt. Molvær og Henriksens nyskapende utgivelser utvidet sporene etter Miles Davis og Jon Hassell. De har satt merker i vår tids musikkhistorie, og det er ikke urimelig at de blir tatt fram og holdt opp i scenelyset igjen. At en så framtidsrettet og samtidspulserende festival som Punkt velger å gjøre et par tilbakeblikk, kan vel ikke skade mye. At jeg drar til Kristiansand med en annen grunnfølelse enn jeg gjorde de årene Brian Eno og David Sylvian fikk byen til å dirre, kan kanskje bokføres på kontoen for «Forandring fryder». Og før noen rekker å tro at Punkt har blitt en mimreplass, vil jeg holde opp resten av årets program som jo har sine lyssterke spenningsposter. Punkt har karakter. Det er den fleksible stilssikkerheten som gir den høyde, men høyden må tas vare på.

Fredagens festivalprogram har sju musikkinnslag. Fire konserter og tre live remikser. Jeg har pleid å glede meg mest på vei opp trappene i teatret, ikke ned. Ned til remikskjelleren. Det er fordi de tradisjonelle konsertene i all vesentlighet har tilført lytteopplevelsene mine mer enn det miksene har gjort. De fineste live remiksene har vært disse som tar inn den forutgående konserten med raushet og får den til å spille med på overraskende åpne vis. Når det er sagt, bør det også sies at variasjonsbredden og de mange løsningsretningene gjør remiks-Punkt til et viktig sted. Et sted der det uventede har bra kår.

Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er tradisjon og modernitet som skal ut på tur i fredagens første møte. Det er Michaela Antalová som har premiere på verket «Sun´s Daughter». Det er skrevet for det slovakiske tradisjonsinstrumentet fujara, fløyte, bratsj, cello og bass. Det er Tøyen Fil og Klafferi som inntar scenen sammen med Antalová og Adrian Myhr. Tøyengjengen er en bredt orientert flokk, bevandret i nymusikkens verden. Ensemblet legger ut en folketone som trekkes inn mot samtiden og slipper løs fra det gamle. Lyden fra fujaraen har sterk dragning og et nærmest gåtefullt preg. Blandingen av tillitvekkende melodi og finstemt lydproduksjon er fin å ta inn. Det er både drama og velvære i musikken, lavvolumsforsiktigheter og brysk cello. De abstrakte uttrykkene tegner et handlingsforløp med egenart. Romsligheten og de små, nakne områdene spiller fint med. Det er motiver i meningsbærende bevegelse og en friskhet som smitter. Strykerne produserer flakselyd, som fra store vinger, og fløytene spiller ut lengsel og drift. Den akustiske varmen er lun. Så er det ikke gleden som fyller dette stoffet. Det er snarere både melankoli og alvor. Formidlet med en tilstedeværelse som får meg til å lytte. Dynamikken er sterk, men aldri høylytt, og balansen mellom instrumentene er vippende leken og streng. Det er godt å høre musikk uten annen agenda enn å blomstre, uten prangende farger. Mot slutten av konserten gjør de et kort besøk i det lystige og tar eierskap i sin egen lille eventyrlighet. Lyden fra fujaraen sitter igjen, men det er inntrykkene fra hele ensemblet som bærer.

Arve Henriksen og Bjørn Charles Dreyer. Foto: Alf Solbakken/Punkt

«Fourth Wave and the Moon» er tittelen på komponist og gitarist Bjørn Charles Dreyers nye plate. Det er den han skal presentere for oss , og bandet hans teller sju utøvere. Albumet til Dreyer har mer av flytende vilje enn av bitt og sting i seg. Her i teateret er lyden på grensen til det pyntelige. Den har en mykhet og et fløyelsvesen som får meg til å tenke på motstand. Behovet for motstand. Arve Henriksen er med i bandet, og der han spiller, låter det som kjent straks veldig arvete. Etter det første nummeret, shaker Dreyer og Henriksen hender og later til å være fornøyde. Jeg liker de velmenende melodiene som bebor gitaristens låter. De er tiltalende og blir hengende ved meg. Når bandet setter i gang med lett groovy framferd, er gitararbeidet på sitt mest glassklart lekre. Det puster fint, men kunne hatt litt flere hendelser i bånn. Cellisten setter noen kledelige hakk i overflaten, før romantiske strøk inntar musikken igjen. Det smaker søtt så langt øret kan høre. Så gjøres uttrykket mer grovkornet, med en noe syntetisk fuzz fra gitaren. Denne seansen er for kort til å klare å sette seg og blir hengende noe uforløst. Så hektes jeg på sporet en gang til, av finslepne melodier og skjørheten i den akustiske gitaren som slippes fri. Bjørn Charles Dreyer har en tydelig tråd i musikken sin, og når trommene kommer inn på en av låtene litt ut i konserten, er det Punkt-americana som kommer ut. Det er til å tro på og vel så det. Publikum liker åpenbart det de har hørt, og jeg inngår der.

Erik Honoré. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Så er det endelig live remiks, med «Triage» album release. «Triage» er Erik Honorés nye album, det tredje i en trilogi. «Heliographs» kom i 2014 og «Unrest» i 2017. På kjellerscenen sitter Honoré sammen med fiolinist Harpreet Bansal og trompetist Arve Henriksen som har mye å gjøre i kveld. Eriks soniske collager og restrukturering av andres materiale inngår i musikken hans. De to medspillerne er som skapt for de idéene han fronter. Så kan man si at vi vet hva vi får med disse tre i rommet, men ikke hva som kommer. Det kommer en reise med avstikkere og kombinasjoner som har undring i seg. Det er varhet og fortelling om knappenåler som faller, som etterhvert spilles ut i remikssettet. Mer mykhet og fløyel, men med en nerve som kjennes. Når det duver, er bevegelsen gjort med det modne håndlagets fortreffelighet. Dette blir et remikssett som lyser. Bansals fiolin stryker følsomhet inn i materien, og de underlige knekk- og kneppelydene avler forundring. Så er Sidsels stemme framme i miksen, og jeg kjenner hvor sterkt jeg savner Endresens opptredener. De tre på scenen leker seg med overbevisning og er fagarbeidere med nærkontakt til kunsten. Henriksen smatter i trompeten, og Honoré krydrer med lyd fra det store arsenalet sitt. Vi er i Østen og vi kommer til Vesten. Er begge steder samtidig. Det er faktisk måneskinn i triosounden og stemning deretter. Utforskertrangen sitter langt framme, med minst tre hender på rattet.

Julien Desprez. Foto: Alf Solbakken/Punkt

-Hi, how are you? Det er Julien Desprez som er kommet på scenen med trioen sin. Skaper en smule intimitet med salen før Abacaxi gyver løs og åpner kveldens store brudd. Dette liker jeg. De hakker i vei som et nymotens svar på en viss kapteins Magic Band og vekker gode minner. Er like cut-up sugne som John Zorn en gang var. Det er godt å høre noe som bryter tvert med Punkt-familiens estetikk og renser opp. Det er fin egenart i måten Desprez spiller på, og han bruker det store settet av bokser han har tilgang til, til å pløye noe ny mark. Punkt kler rock. Avant rock med noe på hjertet. Her er det rom for god gammeldags feedbacklyd over et komp som fosser fram og drar. Man kan virkelig få behov for litt piggtråd her nede på den bløde kyststribe. Gitarforestillingen får meg til å tenke på Stian Westerhus, som gjør liknende krumspring, med enda klarere utsyn. Det fine med kveldens gitartrio-opplevelse er at den har steg i seg som kjennes nyrelevante. Lydkræsj kan være vakkert. Den massive og høylytte formen støtter seg ikke på feeling. At de unngår ensidighet i det noe trange hjørnet sitt, står det respekt av. Når de tre tar fram noe som likner et riff og praktiserer start/stopp-spillet sitt, er det flere som hojer. Bass og trommer bidrar tappert i utformingen av lydrushene. Jeg tenker på det Jan Bang og Erik Honoré var inne på i samtalen med Fiona Talkington rett før konserten. De var opptatt av at Punkt ikke skulle stagnere. Abacaxi er et middel mot Punkt-stagnasjon. Kanskje festivalen skal invitere Horse Lords neste år!

Nils Petter Molvær og Soheil Shayesteh. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Nede i kjelleren er det årets Artist in Residence, Nils Petter Molvær som går i kompaniskap med komponist, fiolinist og kamancheh utøver Soheil Shayesteh. De to legger ut et flermønstret teppe, før Molværs trompetutgytelser setter sterk standard. Det skjelver og hisser og har den elektroniske musikkens mangeslungenhet i underlaget. Vi befinner oss i gjenkjennelig Punkt-landskap, men denne duoens terreng utvikler seg til noe eget. Det strammer og slår og har nok av lag i seg til å la seg overvelde. Når Soheil tar fram kamancheh-instrumentet sitt, bøyes musikken tilbake i tid og duoreisen blir tatt med på ny sving. Det låter både blått og deilig, og lyden faller ned med fjærlett tyngde. De langstrakte idéene som fyller noe av kamancheh-spillet, gir ro. De to mestrer det lyriske, og det er de mest avdempede seksjonene som blir dette settets mest minneverdige. Noen av dem kan høres ut som rent sorgarbeid. Folk sitter på gulvet og lytter. Andektigheten råder. Trompetlyden manipuleres, og hele lydbildet følger etter. Dette er åpenbart to musikere som kler hverandre, som finner fram til hverandres steder. Jeg vet ikke om Molvær og Shayesteh spiller et kort sett, men jeg vet jo hvilke opplevelser som kan få tid til å akselerere.

Arve Henriksen, Audun Kleive, Harpreet Bansal og Jan Bang. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Kveldens siste konsert er altså et 20-års jubileum. Det er albumet «Chiaroscuro» som skal lyssettes, og det er Arve Henriksen, Jan Bang og Audun Kleive som skal gjøre det. Det var også disse tre som skapte albumet den gang for to tiår siden. Den sakrale atmosfæren i åpningssekvensen kommer ikke overraskende. Audun Kleive har hudkontakt med cymbalet sitt, og Henriksens tone er så himmelsk romtemperert som bare den kan være. Jan Bang legger ut noen elektroniske forsiktigheter som tjener stemningen. Det låter nydelig på vesentlig vis. Så velkjent og trygt, men likevel vitalt og bærende på bud. Dette er nakenhet som treffer. Småtterier av betydning og avkledningskunst som tar tak. De tre bygger og koser seg og får det til å høres enkelt ut. Jeg kjenner igjen grepene fra albumet. Så har stemmen til Arve Henriksen blitt to tiår eldre siden albumet først forelå, men du verden som englekvaliteten har holdt seg og modnet. Etterhvert kommer Harpreet Bansal på scenen, og hun er en spiller for dette laget. Fiolinspilltrekkene hennes har søskenlikhet med det som kommer fra Henriksen. Inntrykkene fra musikken får meg til å tenke på gamle steder. Grotter, munkeklostre og mauriske slott. Ja, kanskje den også kommer fra slike plasser. Det er lov å drømme. «Chiaroscuro» har mange rom, og vi glir inn og ut av dem uten å støte på brå overganger. Bandet bruker elementer fra det aldrende albumet og konstruerer på nytt. Det låter saftig på en passe tørr måte. Når nye temaer settes i bevegelse, drar den himmelbårne stemmen oss opp i høyden enda en gang. Jeg skal ikke bruke ordet magisk, men det var vel det jeg nettopp gjorde. Tilbakeblikk kan visst også ha framsyn i seg.

David Toop. Foto: Alf Solbakken/Punkt

-Jeg er ferdig remiksa, hører jeg noen si etter konserten med Arve Henriksen. Det er ikke alle som er det. Vi skal ned igjen. Foran scenen i kjellerrommet, henger en sort tøykokong i menneskestørrelse fra taket. På scenen sitter David Toop. Han lydsynger, starter et kvitter og en knirkende sløyfe. Sånn er det med lydkunstnere. Han skal gjøre denne forestillingen sammen med performanceartisten Ania Psenitsnikova, og det er hun som befinner seg inne i kokongen som tar til å bevege på seg. Sammen skaper de to en saktmodig og vakker forestilling. En drømmesekvens med stor ro. Toop spiller på fiolinbuen, mens Psenitsnikova vikler seg sensuelt fri. Dette er lydteater, og det er forsiktighet som strømmer gjennom scenene. Det gåtefulle draget gjennomborer helheten, som om det står noe eksistensielt på spill. Det er det fint å legge tankene mot. Som avrunding på en kveld som har mettet oss med inntrykk, fungerer duoens performance godt.