Punkt-festivalen – torsdag 31. august 2023

Poetens vellykkede hyllingskveld

Punkt-festivalens første dag byr på flere virkelig sterke øyeblikk.

Av Arild R. Andersen

Da Nils Chr. Moe-Repstad døde den 15. september i fjor, ble den norske poesien rammet hardt. Poeten ble ikke mer enn 50 år gammel, men han rakk å sette varige spor, ble en av disse forfatterne som kjennetegnes ved egen litterær stemme. For mange av oss har de siste Moe-Repstad utgivelsene blitt viktige. Diktenes åpenhet og ugjennomtrengelighet, de ukonvensjonelle temaene og språklige overraskelsene, det lynende tankegodset og den underfundige tonen har gjort tekstene til noe å leve med. Omtrent som musikk du kan vende tilbake til gang på gang.
Jeg traff Nils Chr. Moe-Repstad noen ganger som publikummer i Kristiansand. Det var alltid inspirerende og hyggelig å slå an en prat. Han sendte meg også noen av bøkene sine, med en kjærlig hilsen på første side. At Punkt hyller Moe-Repstad i åpningssettet på festivalen året etter at han gikk bort, er både rett og rimelig. Han deltok på flere av Punkts prosjekter, skrev visstnok festivalmanifestet og er med på de flotte albumene «Theory of the Singular/Teori om det eneste» og «Uncommon Deities». Jeg har latt meg fascinere av Moe-Repstads resitasjon av egne tekster. Den tjener det eksistensielle alvoret i dem. Får meg til å lytte. Ja, nå har det blitt nærmest umulig å sette seg til med en av diktsamlingene hans uten at poetens stemme synger med.
Det er forfatter Øyvind Berg som introduserer den musikalske hyllesten til Nils Chr. Moe-Repstad. Han sier litt om sin venn, poeten, og forteller at musikerne i første sett skal improvisere over «Wunderkammer», Moe-Repstads mest omfattende samling. Berg leser også en av de korte tekstene i samlingen «Devon»: Vær forsiktig når lyset forsvinner, for mange av oss dør når morgenen kommer/så vær forsiktig når morgenen kommer, kanskje er døden lyset.

«Wunderkammer: In Memory of Nils Christian Moe-Repstad». Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er Jan Bang, Erik Honoré, David Toop, Mark Wastell og Michael Duch som inntar scenen, og jeg hører at jeg er i Kristiansand. Punkt-soundsiget settes i rolig driv, og Toop leser noen tekstlinjer av Moe-Repstad i engelsk oversettelse. Festivalen har også valgt engelsk for å gjengi den norske forfatterens tekster på skjermen bak scenen. Det er et pussig valg. Når han skal hylles, bør han selvsagt få være i sitt eget språk.
Heldigvis klarer de fem musikerne å løfte Nils Chr. Moe-Repstad gjennom musikken de skaper. Det blåser kjølig gjennom uttrykkene, og bildene på bakskjermen forsterker stemningen med mørke fargesjatteringer. Det er en veldig forsiktighet i musikken. Når svanene i Moe-Repstads tekst bøyer nakkene, er musikken vakker på sorgfullt vis. Toops fløyte klager i rommet. Det er space i lyden og en framdrift som har kontakt med det vindstille. Alle bidrar godt og smakfullt til helheten. Jeg liker det jeg hører. Det låter nyskapt og friskt, og det vokser seg større. Kan nærme seg det truende, men det er den poetiske grunntonen som setter seg. Det er ekstra sterkt å høre Moe-Repstads stemme, naken og inderlig, sammen med musikk som ikke forstyrrer den, men evner å underbygge. Det skimrer fra perkusjonen, det knitrer og gnur, og en myk sirene blir til musikk. Det disser stille, faller og duver. Lydoverraskelsene holder interessen oppe. Ja, det skjer så mye at du ikke vender deg til det som skjer. Kreativiteten er Nils Chr. Moe-Repstad verdig. Nye strofer fra dikteren på bakveggen krever nytt akkompagnement. Så oppstår det små lysninger i musikken, strekk helt uten mørk tyngde. Disse stemningsvariasjonene speiler for så vidt innholdet i Moe-Repstads tekststykker. Dette første settets tone tar inn poetens bortgang og står fint til «Wunderkammer». Denne åpningen på festivalen kunne knapt ha vært bedre.


Joanna Duda. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Så er det duket for selveste Erlend Apneseth og, for meg, det nye bekjentskapet Joanna Duda. Det er feler, piano og elektronikk på scenen, og det er klangen fra Apneseth som synger mot oss før Duda er inne med kledelig tilbehør fra klaveret. Det låter nærmest søtt, men ikke usunt. Når Erlend tar fram buen, går vi innover på stien. Musikken er lett å følge, som om folktonen er blitt kontemporær, kanskje. Joanna Duda henter stilelementer fra klassisisme og leker med gamle tradisjoner, men jeg syns ikke leken hennes helt matcher Apneseths tilnærming. Det er lite av det Duda spiller som treffer meg. Vi blir tatt med mange steder, men jeg tror musikken ville ha tjent på å få være noe mer i det samme. Slik den presenteres, oppfatter jeg den som lett fragmentarisk.
En dyp basstone legger seg under Apneseths sterke henvendelse. Det gir innslag av finstemt drama. Får meg til å tenke på all den flotte musikken Erlend Apneseth har skjenket oss gjennom årene. Dessverre er det sånn at jeg ikke finner karakteren i dette nye samarbeidsprosjektet hans. Noen hoier begeistret før de to er helt ferdige med settet sitt. Det er ikke meg. Når den tradisjonelle felelyden får lede an, er duoens musikk på sitt fineste denne kvelden.


Remix: Kristian Isachsen. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Vi går ned i kjelleren for årets første remiks. Her er det fint å høre Apneseths felespill bli vridd og lekt med, ja så fint at jeg ønsker meg mer. Det er åpenbart mye som skal ut hos remiks-kvartetten. Den består av Kristian Isachsen og studenter som har deltatt på remiks workshop i forkant av festivalen. Bruk av fløyte tilfører deilig mildhet midt oppe i de dystopiske dunkene og grove basstonene. Det låter tøft, samtidig som det kommer i en noe hektisk form. Så roer det seg og går inn i noe annet. Det er sjelden at remikserne på Punkt er mer interessante å lytte til enn innslaget i forkant, men det er de nå. Det ruller et nytt bulder gjennom oss, før ren risling får stå uakkompagnert. Trommene får spille hovedrollen i enkelte partier, styre det massive avtrykket. Det låter levende. Så har anvendelsen av saksofon samme stilfullhet som fløyta formidlet. Den gir karakter til beat og dunder. Det er reine hardjazzen, med gode idéer og formuleringer. Det kan bli så hardt at det holder deg fast. Lyden blafrer, sprekker opp og skriker der den må. Dette er pulsslag som lar seg tro på. De fire samhandler på måter som får det kollektive uttrykket til å stå.


Maciej Obara og Ole Morten Vågan. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Etter en god pause er vi tilbake til premiere. Det er saksofonist Maciej Obara, bassist Ole Morten Vågan, trommeslager Veslemøy Narvesen og keyboardist Anja Lauvdal. De står og sitter tett på hverandre på den store scenen. Lauvdal drar i vei som et lite orkester mens Narvesen pynter med spredte og lette slag. Så får Vågan og Obara musikken til å stå opp for å starte kvelden sin. Det er drag i det vi hører, som om instrumentene ønsker å gå opp i hverandre. En tråd som lever og bukter seg, men som ikke helt vet om den vil være en tråd. Musikken vender seg bort fra kategorier og vil åpenbart bare være seg selv. Disse fire evner å spille fram noe eget.


Veslemøy Narvesen. Foto: Alf Solbakken/Punkt

En tett rytmeseksjon gyver framover med lydbrokader hengende ved. Så vender Anja krakken mot klaveret og går inn i jazzens lomme, uten at inntrykket daler. Obaras smidige linjer formidler god melodi, og tematikken blir lekt videre med. Lauvdals spill har denne umiskjennelige nerven vi nærmest har vendt oss til. Den bør ikke tas som en selvfølge. Nærværet i det hun gjør, tjener musikken godt på. En vakker seanse mellom Vågan og Obara treffer behagelig. De får musikken til å vaie, henge uanstrengt og vitalt.
Anja Lauvdals piano introduserer neste stykke. Spillet puster. Ja, kanskje det til og med smitter de tre andre. Det skorter iallfall ikke på variasjon i det de gjør.
Det er ingen som står i midten i dette bandet. Dette er ensemblemusikk som stadig vender nye sider ut, men lar det kollektive være det sentrale. Da Lauvdal spilte med Hamid Drake og William Parker på Blow Out-festivalen for noen dager siden, var det en opplevelse å høre hvordan hun kombinerte det akustiske med det elektroniske og fikk det til å gå opp. Det samme får hun til i kveld. Jeg koser meg på den gode jazzmåten i selskap med denne kvartetten og tenker at fornyelse fryder.


Anja Lauvdal. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Kveldens siste remiks starter med lydproblemer som må fikses. Vi må forlate kjellerlokalet etter at John Derek Bishop og workshop studentene var kommet i gang. Litt utfordrende å komme in the mood igjen etter en sånn start, men slikt kan skje.
I denne remiksen er det stemmebruk som får noe av den samme rollen som saksofon og fløyte hadde i den første. Musikken kutter seg selv opp. Det er vekkende lyd og spenstige drønn, men ikke mange hørbare spor etter forrige kvartett. John Derek Bishop har for vane å levere kvalitet, men når dette pumper løs med ettertrykk, er det ikke nyhetene vi hører på. Når de tillater svev og åpninger, smiler musikken langt mer sjarmerende. De fire kan også overraske med melodiøse temaer, men så velger de å banke dem inn. Noen holder seg for ørene. Det lar seg fatte. Det søte og det voldsomme strever med å komme overens. Etter alle kveldens inntrykk blir de bombastiske rundene med disse fire remikserne nokså tung. Posen skal liksom tømmes helt. De nyanserte og finstemte strekkene blir stående i skyggen. Mot slutten av remikssettet får likevel innestemmen råde i musikken, og da oppstår det gode partier.

Fra forsiden

Konsert

Ungjazzfest på Victoria

Helgen 15. og 16. juni markerer et hundretalls ungjazzere at det er ti år siden etableringen av Østnorsk jazzsenters første regionale ungdomsjazzorkester.

Nyhet

Festivalidyll i skogen

Motvind i Middelalderskogen byr på store navn innen jazz og impro så vel som marokkansk gnawa, indisk klassisk musikk, norsk folkemusikk og dans ut i de sene nattetimer. Joe McPhee er årets Artist i Residence under festivalen som arrangeres 21. - 23. juni.

Meld deg på vårt nyhetsbrev