Punkt og Jazzland forener krefter og sikrer festivalåpningen.
Det er åpning av Punkt og jubileumskonsert for Jazzland i samme slengen. Man kan pådra seg feststemning av mindre. Bugge Wesseltofts plateselskap har vært en havn for flere Punkt-artister gjennom årene. Når Jazzland nå fyller 25, er det naturlig at det markeres her i Punkt-byen Kristiansand. Plateselskapets alder får meg til å forstå at årene går. Jazzlandjubileet setter også i gang tanker om hvor viktig dette selskapet har vært for norsk musikkliv. Og smak på navnet: Jazzland! Det gir et signal om hvor landet ligger. Hvilken gate musikken befinner seg i. Det gjenspeiler også jazzens møter med andre sjangere, og på 90-tallet var det som kjent særlig elektronikaen som inngikk sterke allianser med den. Ser man på Jazzland Recordings´ diskografi, er det grunn til å bli imponert og oppstemt. Den bugner av sterke utgivelser. Flere av dem vil bli stående som referansealbum. Ja, de gjør det allerede.
Foto: Petter Sandell/Punkt
Her på Blå Kors er det duket for sekstetten som er sammensatt for anledningen. Det er Harpreet Bansal på fiolin, Håkon Kornstad på saksofon og vokal, Lilja på gitar, Sanskriti Shrestha på tablas, Veslemøy Narvesen på trommer og Audun Erlien på bass. Live remix står Tortusa for. De representerer på sett og vis en musikalsk grenseløshet med klare rammer, og de innfrir Punkt og Jazzlands idé om å la godt erfarne utøvere og nykommere få plass sammen.
Lilja. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Det er gitar og saksofon som tegner opp kveldens første stemningsbilde. Nokså prøvende og åpent. Noen slag på bassen synker inn, og det blir liggende noe avventende i uttrykket. Litt sånn ECM-følsomt vil kanskje noen mene. De tar seg tid til å etablere felleskap. Etter hvert legger de fra land. Audun Erliens el-basspill gir karakter til stoffet, og Liljas gitarlinjer kommer langveisfra. Hun har bygget seg et fint register og gjør god figur i kveld. Når tablas og gitar får møtes alene, skinner musikken. Så er det Veslemøy Narvesen som har øre for ensemblespill og bidrar stilfullt. Jeg liker Erliens plukk, sammen med det vakre suget fra Bansals fiolin. Musikken krysser kontinenter mens Jesus står med åpne armer i maleriet over scenen. En velsignet begeistring kan spores i salen.
Harpreet Bansal. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Håkon Kornstad. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Når Håkon Kornstad får lyset på seg, bruker han det til å formidle følsomhet. Han har en tone og en henvendelse som treffer. Han plystrer melodiøst og lett og skaper eventyrlighet. Når han tar fram den klassiske dannelsen sin og synger, får han det til å falle på plass i kveldens konglomerat. Det samme lykkes Harpreet Bansal med. Fiolinens dragende vokabular kommer fra gammelt arvegods og taler til vår tid. Bansal har et grep som kan lokke sjelen fram i uttrykket. Musikken rusler mer enn den driver, og den kler det. Ja, den vipper og gynger, og nå har bandet spilt seg inn i noe alle seks har eierskap i. Den utforskende holdningen som har fulgt jazzen gjennom historien, gir seg til kjenne på Blå Kors. Kveldens musikk har ikke bestemt seg for hva den skal være, og i den åpenheten trives kvaliteten. Det er selve Jazzlands ånd som kaller på oss. Jeg lar meg fascinere og underholde. De spiller i underkant av en time, men fyller meg med inntrykk.
Tortusa. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Så glir forestillingen umiddelbart over i remiksavdelingen. John Derek Bishop, eller Tortusa som han kaller seg, gir brokker fra sekstettens sett nytt liv i friske omgivelser. Han slipper til det vi nettopp har hørt og kler det i gåtefull drakt. Det er smakfullt gjort. Litt tablas her og en gitarsnutt der, i et fordreid speilbilde. Tortusa kommenterer med sitt og setter sin egen puls i musikken. Det er virkelig nerve i det han gjør. Jeg liker remiks som blottlegger kildene sine på denne måten. Etter hvert holder han mer avstand til bandet og skaper sitt eget dyp og mørke. Dette er godt bygget og gir tyngde til festivalens egenart. Jazzland og Punkt kan man stole på.
