Personlig tone med sterk glans

Disse fire kan dra hvor de vil. Gå dit de ønsker uten at det høres strengt planlagt ut. Musikken er både komponert og arrangert, men det er improvisasjonens oppløselige element som drar den bortover, får den til å vrikke og vri. Ja, dette stoffet går ikke av veien for å danse. «Letting Go» heter åpningssporet. Det gir fin mening. Pianist Helge Lien, trommeslager Erik Nylander og bassist Johannes Eick får musikken til å åpne seg. Omtrent som i den drømmen vi bærer på, kanskje. I spissen for kvartetten står Shannon Mowday med alt- og barytonsaksofon, samt kontra-altklarinett. Hun har skrevet de sju låtene som forteller hver sin distinkte historie. Mowday har bakgrunn fra Sør-Afrika og er bosatt i Norge. Hun har lang og bredspektret internasjonal erfaring og lader musikken sin med levende modenhet, iallfall den vi hører på «The Land In-Between». Albumtittelen speiler Shannon Mowdays egen historie, og den rommer både håp og drømmer, slik jeg leser den.

Det er Johannes Eicks sterke bue-bruk som tar oss inn i kvartettens hule. Det gir drama til anslaget, før Helge Lien risler inn og letter på trykket. Hele bandet etablerer deretter et moderne formspråk der melodien har gode betingelser. Det låter rytmisk finurlig, og både Mowday og Lien briljerer som forgrunnsfigurer med eminent komp i ryggen. Det er ikke vanskelig å like dyktige musikere som bruker teknikken og erfaringen sin til å dyrke innhold på denne måten.

Den lavmælte dynamikken har en egen kraft. Stoffet henvender seg på et vis som gjør deg mottakelig. Kvaliteten er ikke knyttet til originalitet. Det er snarere den personlige tonen som avsetter glans. En av ostebitene heter «Courtney». Den smeltet under Liens fingre, mens hele bandet finjusterer temperaturen. Den skarpe smaken er ikke til å ta feil av. Mowday gjør ballade til festmusikk.

«The Land In-Between» vil ikke bli stående som søyle eller markør i jazzen. Albumet faller snarere inn i en stolt rekke av utgivelser som styrker oss i troen og avsetter glede. Jeg ber virkelig ikke om mer på en torsdagskveld med oktober-regn og varsel om sol på fredag. Et par ord om avslutningssporet «Let Me Breathe». Det kan stå som bilde på in-between musikkens sterke pusteevne. Temaene blir beordret ut til lufting, før de forlates og gjenoppstår i frisk tapning. I likhet med de andre komposisjonene har denne også et episk preg, som om musikken vil deg noe. Jeg nyter det uspesifikke budskapet. Det næres av jazzens tidløshet og omskiftelige vesen og er prisgitt musikere som vet å forvalte.