Og bakom synger skogene

Hun er avbildet i skogen med kantelen sin. Så er det også slik at trærne har en sentral plass i tekstene på Sinikka Langelands «The Magical Forest». Kantelen er det finske nasjonalinstrumentet, og Finnskogen har vært Langelands hjemplass siden 1992. På tidligere plater har hun benyttet tekster av Han Børli, Edith Södergran og Olav H. Hauge. I sangsyklusen på dette nye albumet går Langeland til eldre tekstmateriale og oppsøker myter og legender. Lydene fra skogen og regionens historie er integrert i Sinikka Langelands arbeid. Man kan forstå det slik at hun vil formidle skogmagi og la århundrenes tro og folklore spille med i musikken. Til å hjelpe seg har hun Trio Mediaeval og en storvokst kvartett. Som vokalist er Langeland forankret i folkemusikken, og hun er kjent for å mestre både kveding og runesang. «The Magical Forest» faller inn i en tradisjon både Jan Garbarek og Arild Andersen har vært viktige formgivere for, men Langeland-oktetten tråkker opp noen egne stier.  –Gode tre, Guds reine skapning, spire fødd tå Moder jord, du som vekste opp i lykke! Det skal spirituelle musikalske krefter til for å bære slike tekstfragmenter. Det lykkelige er at disse utøverne klarer det. Selve anslaget med dump perkusjon og det som må være besjelet kantele, formidler både undring og snev av mystikk. Anders Jormins bass er mild og vakker som markblomsten, og Trio Mediaeval tar sangen inn i et åndelig rom. Det låter vakkert uten å forsøples av føleri. På «Sammas» kommer Trygve Seim og Arve Henriksen inn med myk innlevelse og underbygger det som er grunntonen på «The Magical Forest». De to blåser inderlighet inn i «Jacob´s Dream». Seims tenorsaksofon har myrtone, og Henriksens trompet tegner landskapet. Det jeg kan savne i musikken, er en råskap og et pådrag som kunne ha avspeilet andre sider av skogmagien. «The Magical Forest» er ikke ensformig, men den har en tydelighet som hadde tålt å bli løsnet på. Tittelsporet inneholder mye billedskapende og vemodsvakkert spill fra saksofon og trompet. Det står på helt egne bein, samtidig som det underbygger Sinikka Langelands idé. På «Kamui» bygger de et tema som blir i overkant sukret. Det er Langelands overbevisende vokal som bærer denne sangen. Den uakkompagnerte stemmen hennes i «Karsikko» er også god å lytte til, men den vill ha truffet meg sterkere med en noe tørrere produksjon, noe mindre klang. Musikken på «The Magical Forest» er gjennomgående lettfattelig og innholdsrik. Jeg opplever albumet som det sterkeste fra Sinikka Langeland så langt. Kantelen er integrert på en smidigere måte enn før, og de åtte musikerne beveger seg balansert og krystallklart. Det er krevende å ta tak i gammel form og tradisjonelle mønstre og kombinere ivaretakelse med fornyelse. «The Magical Forest» har et eget sus og en egen sang.

Arild R. Andersen