Frihet, røtter og brorskap

Det er Wynton og Branford, Michael og Randy, Cannonball og Nat og nå altså brødrene Røed. I slutten av mai slapp Røed Quartet albumet «Red Nose Hymn» på Sauajazz. Platecoverets bakside har et bilde der lillebror og saksofonist Aksel holder en hånd på storebror og trompetist Lyders skulder. Ved siden av brødrene står trommeslager Cornelia Nilsson og bassist Ola Høyer. Bildet viser en kvartett som vet hvordan man beveger seg tilbake mot sekstitallets gylne jazzår og lar disse avsette farge i eget stoff. Disse fire spiller seg inn i klubben der andre grupper som I.P.A., Cortex og All Included har medlemskap.

– Da er det bare å glede seg til skikkelig jazz, får vi høre når kvartetten introduseres. Og det er nettopp det jeg gjør. Gleder meg til skikkelig jazz, mens flygelhornet til Lyder Røed henger og dingler fra mikrofonstativet. Og de starter med linjer som er vriene nok til at det går an å snuble i dem. Uten at dette skjer, for her er det orden i sysakene. Musikken åpner seg mot svingende driv i Jon Christensen-rytmisk ånd, og det er Aksel Røed som er først ut. Med noe på hjertet, formidlet med en teknikk som forløser innholdet. Så tar seksjonen uttrykket ned i det Lyder begynner å lade. Bandet jobber for å finne helt ut av kjemien. Trompeten holder tilbake, mens trommene senker pulsen.

– Vi har fått lov å spille mye sammen i det siste, og det er kjekt, syns foreldrene våre. Lillebror er en tørrvittig fyr, med godt snakketøy, men det kunne vært fint å få høre litt om låtene også. Kanskje om historien bak. Aksel holder opp «Red Nose Hymn» og forteller at de spiller fra den plata. Den eneste låta som blir introdusert ved navn, er vel «Fanfare for Judee». Men nok om det. Ola Høyer er hjemme i dette materialet. Han får det til å bære, framstå sterkt og smidig. Og ferdighetsnivået til Lyder er lett å få kontakt med også. Teknikalitet gjøres ikke til poeng. Det er fortellingen som driver valgene hans, og når bror overtar pinnen, gjøres det på den måten man vil det skal skje i gode samtaler. Det er lek og kraft i Aksels spill, og han har en spretten og rytmisk innlevelseskyndig duo bak seg. Vi får en smekker trommesolo med lavmælt blås til. Cornelia Nilsson har en egen tilnærming, og det hun gjør, har vitaliteten på sin side.

«Fanfare for Judee» – ja, den er til Judee Sill – er kanskje albumets vakreste, og balladen lyser godt i kveld også. Blå helt ned til bunnen. Aksel Røeds tone bader i sødme. Jeg kan lukke øynene nå, men titter ut mellom persiennelamellene og ser trikken passere. Melankolsk by i august. Musikken vugger bedagelig, og Lyder har hevet flygelhornet mens trikken passerte. Nå er hele bandet innhyllet i det vakre.
Flere av temaene i Røed-musikken høres ut som om de er fornøyde med seg selv. Som om de virkelig ønsker å være i rommet. Få til noen svev som blir sittende i øret. Sånn er det å være et tema og ha et band i ryggen som elsker barna sine. Den litt rampete undertonen, det lille frihetssuget setter prikken over alle i´ene i det vi hører.

Aksel syns det er kjekt å se at så mange fortsatt ønsker å være her, og han forteller kort om hvordan trommeslageren ble med i bandet. De skal gjøre et par låter til, får vi vite. Settet blir kort, men det er albumet også. Så er det saksofonisten som setter i gang neste stykke, mens de tre andre senker blikket, før de samlet enda en gang får det skarpe og det litt rufsete til å smelte ihop slik alle på Herr Nilsen later til å elske. Jeg liker måten Aksel viser styrke på, ikke i form av overdådige utblåsninger. Mer som i forsvar for indre liv. Når Lyder danser og Cornelia smiler, er det neppe fordi konserten snart er over. De har jo spilt seg lykkelig varme, slik de gode også må gjøre. Vi publikummere gir oss ikke med å klappe, selv om vi må holde på lenge før de fire kommer tilbake på scenen, kun for å takke en gang til.