Mange av kveldens musikalske steder har betydelige høydedrag.
Av Arild R. Andersen
I forkant av torsdag kveld har jeg tatt fram platene min med saksofonist og komponist Matana Roberts, fordi jeg liker å varme opp før konserter. Roberts er en av søylene i det oppsiktsvekkende sterke programmet på Blow Out festivalens andre dag, og det er lenge siden jeg sist lyttet til de.
Roberts «Coin Coin»-album tematiserer afro-amerikansk historie og kultur og rommer et stilmessig lappeteppe av enestående musikalsk slag. De fem albumene som foreligger, skal inngå i en planlagt 12-album syklus. Jeg har også lyttet til plata «The Chicago Project». Der spiller Roberts med Jeff Parker, Josh Abrams, Frank Rosaly og Fred Anderson. På Blow Out skal Matana Roberts opptre solo, men før det skjer, skal vi gjennom to helt andre sett.
Raymond Strid og Frode Gjerstad. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out
Det er Frode Gjerstad som starter kvelden i tospann med Raymond Strid. De blir introdusert som to ringrever, og forteller selv at de de for første gang pratet om å gjøre noe sammen, for 35 år siden. Nå skjer det endelig.
Den tørre lyden fra Strids trommer blir brutt av Gjerstads frodige hyl. Disse to er så dypt inn i de tradisjonene de har dyrket gjennom årene, at det setter seg i hver tilnærming. Gjerstads linjer er uforutsigbare. Han kan gå fra en enkel utgreiing til komplekse sprut i løpet av noen få åndedrag. Trommene kan fronte det som foregår eller de følger saksofonretningene når det vil seg slik. Når klarinetten kommer på, blir musikken skarpere. Lyden intensiveres. Tar seg inn på en mer hissig måte. Variasjonene er gode, men jeg har lett for å like Frode Gjerstad best med saksofon. Så jobber Raymond Strid med lyd, får cymbalene i tale, før Gjerstad er tilbake med saks. Det skjelver, skriker og disser. Tar seg inn i trange kroker og gjør utvidelser. Det bygges solid innenfor en klassisk friform. Etter hvert blir hornet virkelig varmt. Lunt, men også brennende.
– Eldre herrer må ha en liten pause, sier Frode, før de drar videre. Det er ikke utblåsningene som preger settet deres. Det er snarere den reflekterte stilen og alle nyansene som følger med. Så gjør Gjerstad noen løp som får meg til å tenke på Peter Brötzmann. Kanskje det også var Frodes intensjon. Tanken er iallfall vakker nok.
Jeg har det bra på disse kjente stedene. Det er jo fint når saksofonisten spiller som en ungsau som fryder seg over livet – eller kanskje mer som en ringrev som vet hvordan man kan gjøre det.
Tomeka Reid, Farida Amadou og Sofia Jernberg. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out
Andre sett for kvelden har jeg prøvd å høre for meg. Det er trioen Tomeka Reid, Sofia Jernberg og Farida Amadou. Cello, stemme og el-bass. Når hørte du den kombinasjonen sist?
Sofia Jernberg er et unikum. Hun står i tradisjon, men har sin helt egen måte å stå der på. Noen av vokallydene vi får høre, er bare hennes. De tre åpner tett og kraftfullt, som styrtregn, men ikke helt sånn vi har lært oss å kjenne det. Bass og cello avsetter dumpe klanger, myke utfordringer med vekt, en smule heavy, men også godmodige. Her åpner det seg øyeblikk og strekk jeg ikke kan si at jeg helt har hørt maken til. Det er deilig. Det er bier i musikken og lyd som fra tape som blir revet av. Det bukter seg, og det drar. Kan ta seg inn i drama. De tre er tett på hverandre. Formidler klage og fortvilelse. Så bruker Reid buen til å bremse musikken. Vi skal ned i hastighet og temperatur.
Med el-bassen i bunnen får denne trioen en helt egen smak, og det er langt flere mørke enn lyse scener i oppsetningen deres.
Bassen ligger på knærne til Amadou og fungerer som rytmeinstrument. Den kan låte intenst og nærmest invaderende, slik støymusikken også kan. Ja, enkelte ganger låter det som et Sunn O))) light. Foruroligende, med sug og dragning i seg. Med droneliknende kvaliteter. Jeg syns de tre også gjentar seg selv i løpet av settet, blir værende i noe de hadde kledd bedre å være ute av. Helhetsinntrykket er likevel sterkt og levende. Litt P J Harvey- rocka, litt Diamanda Galas hysterisk, men mest seg selv. –Jævlig bra, er det noen som utbryter i nærheten. Jeg tror jeg nøyer meg med – Veldig.
Så kommer Matana Roberts opp på podiet og tar rommet i besittelse. – It´s been a long time. I´ve missed you, får vi høre. Så legger de ut med sopransaksofonen, etter å ha fortalt oss at de pleier å spille altsaks. Det skal vise seg at sopranen har en historie.
Det er sorg i de langstrakte utlegningene Roberts starter med, og vi kommer oss ned i gospeltradisjon. Det er også budskap her. Jeg tolker det som en hyllest til den store afro-amerikanske musikkarven.
Så får vi høre om Roberts´ musikktimer hos Steve Lacy, og vi forstår det sånn at det er Lacys horn de spiller på. Roberts forteller at faren deres trodde at Steve Lacy var svart og at Lacy hadde sagt at han gjerne kunne få være i den troen. Matana Roberts er en god forteller og en stemningsskaper. En bærer av tradisjoner, og noe av det Roberts spiller, kunne de ikke ha gjort hvis det ikke fantes noe som heter blues. Det er sterk utstråling i Matana Roberts tilstedeværelse. De går ut og inn av stilområdene, med fullt eierskap i det de gjør. Jeg blir hensatt. Så får Roberts salen til å synge med. Gjør oss til kor og forteller oss hvor lett det er for oss mennesker å synge sammen. Roberts gjør et særdeles kort sett, men bruker det utmerket. Forfedrenes betydning, dypet i kulturen og følelsen av felleskap har spilt med i understrømmen.
Anja Lauvdal. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out
Kveldens siste runde får meg til å tenke på Kongsberg. Der spilte Anja Lauvdal sammen med William Parker og Hamid Drake i fjor, og det ble en opplevelse av de helt sjeldne.
– Veldig høye forventninger nå, er det en som sier, men det kan ikke gå galt. Det skal vise seg å gå veldig bra.
Anja Lauvdal lar det våkne. Sola går opp i musikken. Akkordene hennes har morgengry i seg. Det er samlende kontrast mellom bass/trommer og klaver. Høy trivsel i trioen og så fint, så fint! Lauvdals spill får musikken til å henge, vippe og by seg fram for en av de beste seksjonene rytmen kan skryte av å ha. Og de tre holder seg med det samme grepet gjennom lange strekk, utvikler idéene i det og lar oss hvile der. Der jeg sitter, hadde pianoet tålt å være lengre fram i lydbildet, men jeg tåler også godt å bli slått av Drakes trommer. Melodiaktiviteten til Anja blir aldri for søte. Det er muskel i spillet hennes, men kraften blir sjelden gjort til poeng. Hvem som følger hvem i dette lille bandet, er vanskelig å høre. Den store Kongsberg-konserten blir spilt vekk, for nå hører vi noe helt annet.
Når Lauvdal snur seg mot elektronikken, vender hun seg også mot en annen verden. Musikken setter space-avtrykk, og lydene får nye løft i seg. Parker og Drake fortsetter åpenbart å la seg inspirere. Kreativiteten har gode kår. William Parker tar fram fløyta og Hamid Drake setter seg på en stol med tromme på fanget. Etter hvert tar de seg inn i settets tetteste partier og blir der til vi kjenner det. Så tar de det ned og slipper oss fri. Når de avrunder settet, reiser mange seg og klapper. Det er fortjent.
Så tar Hamid Drake ordet og forteller at Mir minner han om The Velvet Lounge, Chicago-klubben som ble etablert av saksofonisten Fred Anderson. Han snakker seg varm om musikkens betydning. Blir spirituell på musikkens vegne. Det er vakker tale. Deretter tar Frode Gjerstad ordet og forteller om sin spesielle opplevelse på den samme Chicago-klubben. Vi ender nærmest opp som en stor familie, tror jeg, før jeg går alene til holdeplassen i Sarsgate for å ta med meg den flotte kvelden hjem.
