KONSERT: Variasjoner på mikroplan skrur musikken langsomt til.
pressefoto: Andreas Ulvo
Jeg har vært i disse rommene før. Ikke bare i Biermannsgårdens gamle lokaler, men i Dans les Arbres´ kreative fellesareale, der interiørene skifter, og langsomheten i forandringene er nedfelt som egen kvalitet. Ingar Zach, Ivar Grydeland, Christian Wallumrød og Xavier Charles har holdt Dans les Arbres levende i ti år. Kvartetten hadde sitt første møte i 2004, men arbeidet med å utvikle et bandsound, startet sommeren 2006. Dette soundet lar seg gjenkjenne i 2016. Trekkene er de samme, og de kjennetegnes av det langvarige samarbeidet som ligger til grunn for utviklingen av dem. På debutalbumet i 2008 spilte Grydeland akustisk gitar og Wallumrød piano. Denne kvelden i Biermannsgården holder de seg til elektrisk gitar og synth. Det som slår meg når de fire starter å spille, er slektskapet mellom lydene og den vitale dragningen i materialet som må bunne i en felles forståelse av hvordan musikken skal låte. En myk rytmefigur fra Grydeland og en dyrisk klage fra Charles´ klarinett. Blyholdig bass fra Wallumrød og lett vibrasjon fra Zachs store tromme. Det kan låte insisterende uten å virke påtrengende, tetne til og åpne seg på en og samme tid. Omskifteligheten lever uten hastverk. De sterkt individualistiske uttrykkene som skapes, styres inn i det kollektive på forunderlig enkelt vis. Som lytter nyter jeg overraskelsene og trives med gjenkjenneligheten. Musikkens abstrakte vesen framtrer med vennlighet, og det er såre enkelt å la seg frakte inn. At jeg liker meg best i kveldens mest stillferdige partier, kan forstås gjennom de kontrastene som preger musikken. Det lille konsertlokalet i Biermannsgården er ytterst velegnet som arena for Dans les Arbres´ mest intime betroelser. Vi sitter så og si inne i musikken. Det pussige er at den fordrer konsentrasjon samtidig som den gjør deg konsentrert. Måten kvartetten henvender seg på, skaper mottakelighet. Å se hvordan de fire anvender alternative teknikker og tilnærmingsmåter for å lokke frisk lyd ut av instrumentene, er interessant. Grydeland bruker buen på gitaren, og lyden er stygg. Den blir et korrektiv til den beskjedne søtsmaken som av og til kan fornemmes fra den andre siden. Dans les Arbres´ musikk lar seg ikke nedtegne med enkle streker. Skjørheten og kraften bærer hverandre. Instrumenter skyves fram, eller de beveger seg i bakkant. Dynamikken bor i bevegelsene. Konsentrasjonen om helheten er slående. Når konserten er over, sitter jeg igjen med en god metthetsfølelse. Kveldens samvær med en musikk jeg har lært meg å sette pris på, som fortsetter å vri på sitt eget særpreg og nekter å stå stille, er meningsbærende. Opplevelsen blir sittende i kroppen.
Arild R. Andersen
