FESTIVAL: Kraften og eventyrligheten i Natali Abrahamsen Garners verk tar nesten pusten fra oss.
Av Arild R. Andersen
«Coven» er tittel på Natali Abrahamsen Garners nye verk, skrevet for Trondheim Voices. Ordet coven kan bety klan eller klikk, forsamling eller nettverk. Fra gammelt av viste det til en forsamling av hekser som utførte ritualer og kanskje gjorde trolldomskunster.
Verket vi skal høre, vil utforske musikkens mulighet som rom for sorg, samhold og traumebearbeidelse. Selve pusten står sentralt, dens jevne og ujevne puls. «Coven» er et møtested for alle som er til stede. Stemmene skal skape et fellesskap vi kan hvile i.
Etter å ha lest programinformasjonen om Natalis stykke, lurer jeg på hvor det vil føre meg og hva det vil åpne, om de gode intensjonene vil innfris. Om det er bra at musikk kommer med retningsvisere. Om jeg kan frarøves den åpenheten jeg ønsker å møte musikken med. Det skal vise seg at det går veldig bra med meg.
Foto: Tomas Lauvland Pettersen / Bærum Jazzfestival
Vi sitter i ring, på puter og stoler, i det gode rommet på odden. Alle inngår i sirkelen som omslutter det sceniske. Publikum er knappenålstille i god tid før sangerne viser seg. Og da trenger spørsmålet seg på igjen: Når starter egentlig en konsert?
De sju opptredende – Siri Gjære, Torunn Sævik, Anita Kaasbøll, Thea Grant, Ina Sagstuen, Lise Kroner og Natali Abrahamsen Garner – spaserer inn og tar rommet i besittelse, både foran og bak oss. Så starter pusten, og jeg kjenner det innvendig. Knytter lyden til opplevde tilstander. Pausene er like viktige som de trekkfulle omstendighetene som produseres. Vi tas ned i menneskelige grunnvilkår. Kommer nært, fordi det vi hører, også er vårt. Den samklangen septetten byr på, låter som fortsettelser av det grunnleggende uttrykksregisteret vårt. Musikken kombinerer lys og mørke i et og samme sveip. Kropp og sjel. Det er et velarrangert fellesskap vi tar del i.
Foto: Tomas Lauvland Pettersen / Bærum Jazzfestival
Dette låter nytt, ferskt og skumringsforfriskende, tenker jeg, mens Meredith Monk blafrer i hodet. Så starter søstrene å bevege seg i rommet, og performance-preget skyver på opplevelsen. En bøtte bæres inn, og det tømmes store isbiter i beholdere på toppen av det som minner om et pussig garderobestativ. Det øses vann over isen, ser det ut til, og fortellingen utvides. Disse ualminnelige gjøremålene har det absurde teaterets karakter nær seg, samtidig som stemningen later til å letne i vokalen. Stemmepling og dalende luftstrømmer kan være vakkert, hører jeg nå. Og de kan sin sang. De sirlige arrangementene skaper rom å hvile i. De har også et liv i seg som gjerne forbindes med det improviserte. Når lysene dempes helt, kjenner jeg på uhygge og tenker på hyperventilering. Ro og uro om hverandre.
Små, gamle damplokomotiver rekker jeg også å tenke på. Ja, stoffet er billedvekkende. De kjører gjennom landskap med ugler i trærne og kanskje i mosen, og hastigheten er i ferd med å ta seg opp. Den fantasieggende kvaliteten er sterk. Den hektiske tonen presser på. Det puster.
Så spilles det på glass og trommes på blikktromme. Er det en drone vi hører? Nei, det er nok bare noe som ønsker å være det. Lyden drar seg insisterende mellom oss som danner sirkelen, og den rituelle kjensla forsterkes i det utøverne tar fram dyreskinn og danderer dem så de likner menneskelige figurer der de blir hengende. Vi rykkes tilbake i tid, mens pust og sang fortsetter å påkalle, sørge, fortvile og holde sammen.
Foto: Tomas Lauvland Pettersen / Bærum Jazzfestival
Jeg tror alle i denne salen former sine egne historier, i møte med sangernes utflukter. Dunmyke melodilinjer som nekter seg entydighet, og trommelyd i stemmen. Er det et why som blir gjentatt og reiser spørsmål? Den messende kvaliteten har undertone av positivitet.
Jeg syns Natali Abrahamsen Garner har truffet med noe essensielt i denne forestillingen. Den fjetrende beskaffenheten er god. Den dypt menneskelige resonansen. Hekseriet. Vi har virkelig delt dette rommet. Delt musikkens muligheter.
