Musikk for kjølig arkitektur
Mye smakfull råskap og kraftfull eleganse fra ny duo med noe på hjertet.
Smak på den tittelen! «Calm Brutalism». Den er så kjølig at forventningene til musikken neste fryser til. Brutalismen det refereres til, er knyttet til moderne arkitektur, brutale strukturer som kan være visuelt beundringsverdige, men som framstår som rå og uferdige, med et overflatisk design. Disse betraktningene danner grunnlag for en transmedial analogi for Mathisen og Bishops musikk, som beskrives som monumental, men sårbar. Det står å lese i duoens egenmelding, og det gir klare føringer for hvordan man lytter.
Duoen stiller seg med dette også i en lang tradisjon. Helt siden Sigbjørn Obstfelder skrev «Jeg ser», har kunstnere tematisert den moderne byarkitekturens innvirkning på oss. Pushwagner, Munch og Hamsun er bare tre eksempler på tegnere, malere og forfattere som har gjort noe liknende. Svein Rikard Mathisen står for gitarspill og effekter og John Derek Bishop har ansvar for sampling, elektronikk og feltopptak.
Åpningssporet «Calm Brutalism» kommer i rustfritt stål. Med mange lag av blank lyd og saftige sammenstøt i et urbant og eventyrlig hele. Gitarutgytelser og elektronisk kreativitet holdes i fin balanse. Mildhet og råskap befinner seg i samme rom. De avventende øyeblikkene avløses av lydskred. Bishop og Mathisen spiller fram bilder man kan spinne videre på.
En rastløs, rytmisk figur legger seg inn i «Entangling» og gir puls til de kortpustede lydbrokkene som spretter rundt. En fin kvalitet ved duoens musikk er de stadige omskiftningene som holdes sammen av indre logikk. Mye av det som kommer, har et pirrende preg av overraskelse. Man vet ikke helt hvor man er eller hvor man skal. Mathisen og Bishop spiller fram fiktive verdener der ubehag og fremmedfølelse har gode vilkår. «In Gloating Darkness» har mektig gitarlyd og rumlende vibber i bjelkelaget. Musikken velter fram i langstrakte bevegelser. Instrumentene maler svart. Jeg tenker på hjemløshet, angst og fortvilelse og liker det jeg hører. Duoen formulerer seg godt. «Reveal Yourself» får nærmest preg av pop, i etterkant av styggedommen. Et lett og rullende gitartema beveger seg gjennom foruroligende lydkulisser. Det låter særpreget og kunne med fordel fått lov til å utvikle seg mer. Jeg liker at gitaren får være gitar midt inne i prustingen, knitringen, hviningen og stønningen.
«Calm Brutalism» er starten på et nytt samarbeid. Svein Rikard Mathisen har gitt ut tre album i eget navn og skrevet bestillingsverk for Nattjazz. John Derek Bishop, eller Tortusa som han bruker som kunstnernavn, har fire album ute på Jazzland. Det er med andre ord en duo med lang og bred erfaring, og nettopp det er tydelig nedfelt i musikken deres. Mot slutten av albumet åpner uttrykkene seg noe mer opp, blir litt mer medgjørlige. Når de to avrunder med «Lucent Leaves Grow», skjenker jeg dem samtidig medlemskap i den eksklusive nasjonalklubben for skarpe utøvere av elektronisk fundert musikk.
