Mossa jazz

Av Audun Vinger

Først må jeg innrømme en ting. Jeg har begått et etisk overtramp. Den skarpe overskriften til denne saken er frekt løftet fra Martin Horntveths indre fantasiverden. Trommeslageren med mere var fjorårets Artist in Residence på jazzfestivalen Kryssover i Moss, selv om de egentlig ikke holder seg med slike posisjoner. I år var han der kun for å høyst anerkjennende bevege nakken til tre ganske forskjellige men overraskende fine konserter. Og å spontant introdusere en konsert også, der nevnte munnhell ble introdusert.

Ja, det er da ingen grunn til at ikke også Moss skal kunne få seg en ganske stor jazzfestival, når Voss i sin tid klarte det. Moss er en utpreget musikkby, og det er der verdens beste norske rockfestival allerede arrangeres, når Møllebyen i juni inviterer til Lyse Netter. Det er minst seks mer enn brukbare konsertsteder som passer for god musikk. De har en viktig scene for samtidkunst og litteratur. Moss er også ganske nærme hovedstaden, og andre steder. Ås, for eksempel. Om man havner på riktig rute kan man slippe unna med en halvtimes reise – da rekker man nesten ikke drikke en kopp Narvesen-kaffe eller lese ferdig avisen eller tidsskriftet før man plutselig er framme. Ja, det er skrevet og tenkt mye om Moss som post-industriell by – det er som om den cellulose-tunge Mosselukta henger igjen fra M. Peterson & Søn-fabrikkens tid som en osmotisk metafor, senest med en rekke utstillinger og pamfletter i regi av et av landets spenstigste forlag/bokhandler/kafe/kulturhus House of Foundation. Jazz kan absolutt være en del-løsning på de post-industrielle kvaler.

Festivalen ble arrangert for første gang i 2019, utledet av den faste jazzklubben i byen (den eneste uten en saksofon i logoen, i følge Staffan William-Olsson).
Kryssover Jazzfest er i følge seg selv opptatt av å «samle artister som tør å blande uttrykk og skape konserter som føles levende, uforutsigbare og nært.» Det kan jo gjelde ganske mange det, og selv om artistene på årets plakat egentlig ikke var dominert av eksplisitt blandings, var det overbevisende høy kvalitet på både program og utførelse av konsertene.

Den startet på det ytterst underlige tidspunktet 12:00 i Moss kirke fredag, da Kjetil Mulelid holdt en antakelig lyrisk og solid solokonsert. Dette er noe han behersker godt, men da var jeg fortsatt i hovedstaden. Men jeg rakk samme bygg klokken 18, da prosjektet What A Wonderful World, ledet av trompeteren mm. Stian Omenås som har gjort mossing av seg. Det var fullt av folk på plass for denne konserten, som tok utgangspunkt i Louis-låten – det vil si den kom helt til slutt. Før det ble vi geleidet gjennom kontrastfylt materiale som ville vise livets mørke og lyse sider – og som skulle underbygge det motstandslåtaktige ved den.

Stian Omenås. Foto: Lukasz Bielawski

Noe av dette var ganske basic kirkekonsert-sound og materiale, samtidig var det innslag av improvisasjon og dissonans som gjorde det interessant, Omenås var på stadige vandringer rundt i rommet, og bedrev også endel poetisk-spastisk Paolo-perkusjon. Vokal, cello, piano og flygel/kirkeorgel, og innslag av resitasjon og diktopplesninger gjorde til mer av en forestilling enn en ren konsert, og timen forsvant på et blunk og fikk varm mottakelse.

Nydelig innrammet publikum på House of Foundation. Foto: Lukasz Bielawski

Det var bare å skli bort folketomme gater for å rekke neste konsert, denne gang på HOF kringsatt av friske Lyse Netter-t skjorter, gamle møbler, og et utsøkt utvalg av bøker, spesielt poesi og filosofi. Eller «House of Temptation» som en av artistene jeg skulle se feilaktig hadde omtalt stedet som på sosiale medier. På bordet rett foran meg lå et eks av Don DeLillos Players, og det fikk meg til å tenke på nivået på de tre soloartistene og musikerne som hadde slått sine pjalter sammen i en supertrio, som Sara Fjeldvær spøkefullt kalte det. Men det er absolutt ikke en feil merkelapp. I likhet med Johanna Reine-Nilsen og Veslemøy Narvesen er det Jazzlinja på NTNU som er bakgrunnen, der det er blitt syslet med forskjellige former for jazz, men alle har også kommet med flotte singer/songwriter-aktige album. De er gjerne involvert i hverandres musikk, og det viser seg også at både musikerpersonlighetene og låtmaterialet deres utfyller hverandre perfekt. Man kan høre at de likner, men det er samtidig forskjellig lynne på dem. Veslemøy er litt mer emosjonell og jazzete, Johanna er underlig, introvert og folk pickin’, Sara er litt mer grepa med en stor stemme og sceneutstråling. Materialet er fra deres soloplater, men det lurte seg også inn en veldig fin cover av britiske Laura Marlings «Caroline». På samme måte som med noen av Dylan er den så bra at det er rart at noen faktisk har klart å lage den, og at den ikke bare fantes i naturen fra før, som Fjeldvær sa. Hun vekslet mellom gitar og en hvit Mellotron, Narvesen var på minimalt trommesett, Reine-Nilsens lille brune gitar, og i tillegg fikk hun låne Erlend Slettevolls Rhodes som han skulle være litt villere med senere på kvelden. Høydepunkter var Sara Fjeldværs «Going Home», som handler om å finne tilbake til seg selv gjennom andre. Det var også sterkt å høre Reine-Nilsens kommende single «Another Joan», og den avsluttede bangeren «Heavy» med sine tunge harmonier. Det var tre lokale jenter i publikum som filmet entusiastisk og kunne tekstene på alle låtene, det gjorde meg minst like rørt som den nydelige musikken, og det var et bevis på at disse tre skriver låter som virkelig betyr noe for folk. I mine øyne er de gigastjerner allerede.

Johanna Reine-Nilsen, Sara Fjeldvær og Veslemøy Narvesen. Foto: Lukasz Bielawski

Det var bare noen minutter til neste konsert startet. Orbits skulle underholde med sin friske soul/jazz/funk/brasil-etcetera pop borte på Samfunnshuset ved Rådhuset. Det kunne minne om en gammel gymsal med norsk rød murstein-vegg og med lange Landsmøte i Arbeiderpartiet-aktige bord publikum satt ved. Pussig nok gjorde ikke dette stort med stemningen, som var god. Rommet er blitt forvandlet til et klassisk norsk kulturhus med høy standard på lydutstyret. Kanskje ikke supergunstig estetikk for slik musikk, men om viljen er stor nok, fungerer det.

Orbits med Natalie Sandtorv i spissen. Foto: Lukasz Bielawski

Orbits tar utgangspunkt i et bestillingsverk til Molde signert Natalie Sandtorv, Erlend Mokkelbost og Lars Horntveth fra noen år tilbake, det kom også en plate på Jazzland i fjor. Her føler jeg at materialet har trutnet veldig godt, det har i alle fall ikke hørtes finere ut enn i Moss. Litt annerledes line up med Gausdals antakelig beste og mest heavy trommeslager Vegard Staum som ga det et eget groove. I nydelig samspill med a wizard a true star på elbass og moog: stilige Leo Geller, som jeg må passe på å få hørt mer av. De magiske fingrene til Vegard Lien Bjerkan fikk virkelig kjørt seg på synthparken nå som han var alene om, han var rød i kinnene men imponerte som alltid stort på sine fem eller var det seks forskjellige brett. Horntveth var som alltid med på hundre instrumenter, mens velsyngende Sandtorv var en utpreget lagspiller mer enn en frontfigur med band bak seg. «Synthetic Sweetnetness» var en vinner med sitt duvende nakkegroove og det nydelige refrenget «With You I’m Better». Nesten litt allsang også. Mokkelbost holdt seg bak i bua – men det er lett å ane hans musikalske verdenssyn i mye av lydbildet her, og en liten teskje Todd anno Runddans kunne jeg også merke meg. En skikkelig opptur av en konsert.

Og det visste jeg at siste hendelse også ville bli. Ved siden av jazzkvintetten Cimota, psych-folkrockbandet Reolô og rockbandet Hayeminol er nok Needlepoint verdige kandidater til min personlige merkelapp «landets beste band» i dag. Ja, idet man hører dem, på plate, men spesielt i konsertsammenheng, er det vel antakelig ingen som kan konkurrere med dem. Og det var som om det passet ekstra godt inne på HOF, uten stor ordinær PA men med virkelig utrolig lyd og en direkte kontakt med materialet. Mye bedre enn på et fullt BLÅ under Oslojazz, for eksempel.

Bjørn Klakegg og Nikolai Hængsle. Foto: Lukasz Bielawski

Bjørn Klakegg er en legende i norsk jazz og gitar tilbake til åttitallet, han var litt borte en stund, før bassist Nikolai Hængsle fikk han til å til å komme ut med de vidunderlige låtene og tekstene sine – og et sittende gitarspill på SG-en (med støtteplate) som til tider tar totalt fyr. Ja, det er mye gullalder-prog i sounden deres, inkludert litt surrete, halvpsykedeliske Canterbury-viser, men ekstra fett når de tråkker på gassen og får oss ut i galaksene på dampdrevne farkoster. Hængsles spill er bare blitt mer infernalsk etter at unge Ola Øverby er blitt med på trommer. Øynene går i kryss av de funky groovene de koker opp sammen, og lyden av instrumentene, og de luftige slagene til Øverby, er av en slik natur at jeg nærmest får sanselig føling. Progrockspikeren treffer presist, men nålespissens ytterpunkt risper først og fremst bortom nervetrådene og hjertet. Klakeggs poetiske følsomhet gjør det til noe mer enn musikk til headbanging og beintråkk, det er ganske rørende til tider.

Needlepoint. Foto: Lukasz Bielawski

Erlend Slettevolls intense tangentspill gjør det også grunnfestet i amerikansk elektrisk jazz fra samme periode som den britiske progrocken de gjerne sammenliknes med. Tidlige favoritter som «Soaring»med sitt vingespenn, og litterære «Aimless Mary» var spesielt gode, men jeg husker egentlig ikke hva de spilte, jeg ble sittende i diggende ekstase, og forsvant inn i en god krok jeg egentlig aldri vil forlate. Jeg forsto min plass. Mer er det ikke å si om den saken. Bandet spiller på John Dee 24. februar med blant andre Solveig Wang som gjest.

Jeg våknet med en god følelse i hele kroppen, det hadde ikke vært en drøm – det var rett og slett himmelsk å befinne seg i Moss på en snøgrå lørdag morgen. Og «Head in the sand» var ikke en aktivitet eller følelse,  men et godt minne fra Needlepoints livgivende opptreden sent kvelden før. Jeg bevilget meg en dag tilegnet livsfryden, med skriving og lesing og OL på TV, og en liten dampbadstue og svømmetur på toppen av hotell-taket med post-industriell perfeksjon i 360 graders utsikt, og lokale par med prosecco i hånden som levde et liv i luksus et par timers tid – og det var klart for konserter igjen.

Veslemøy Narvesen. Foto: Petter Fosse

Veslemøy Narvesen hadde tatt en dag til, som hun sa, og presenterte sitt soloband i Samfunnshuset, denne gang med bandet godt lyssatt nede på gulvet og publikum i gode kulturhus-stoler i et amfi. Ikke alltid den villeste vibben i slike settinger. Man får litt avstand, og publikum blir nok litt mer behersket, det skal endel til for å juble hemningsløst der man sitter. Men man ser og hører ypperlig – det er jo en kvalitet det også.

Hennes ferske album Letting All Light Through er med færre musikere og har en noe mer avventende stemning enn debuten, men det var fint å se at kjernen fra starten var med: Nicolas Leirtrø på kontrabass og barygitar, Oliver Skou-Due på flygel og litt sang, og Anna Ueland som bringer det rare på sine synther. Nødvendig for sounden, vil jeg si. En kjernemusiker for flere og spesielt for Narvesen på dette prosjektet er Håkon Brunborg på sørgmodig lap steel, fele og en liten Fender-gitar også. Dumpe trommemaskiner følger Narvesens mer heftige trommespill og vemodige vokal. «En må væra den man er», sa hun og sa at dette var hennes drømmeprosjekt, siden så mange av hennes inspirasjonskilder får plass i det. Inkludert det noen har kalt musikal i låten «Adore». Narvesen uttalte forøvrig at det beste hun vet er musikken fra «Kristina från Duvemåla».

Foto: Petter Fosse

Materialet hennes har en tendens til å følge en likende struktur, noe som kunne ha føltes litt uengasjerende i lengden om de ikke dro på litt av og til, noe de gjorde i den gamle hiten «Sink» som hadde et langt freak out-parti. «Body & Soul» har elementer atmosfærisk late period Crosby/Nash, mens gleden kom til slutt med flotte «Dopamine Detox» til slutt. Jeg kunne savnet en sax, men heldigvis fyller Brunborg melodikvoten med noen flotte drag på fela.
På vei ut overhører jeg en liten gjeng unge musikkelever som planla resten av kvelden: «Vi kan jo dra hjem til deg og se på Whiplash?!». Møtet med den suverene trommeslageren Narvesen hadde tydeligvis virket inspirerende.

Nok et trask gjennom folketomme gater ble avbrutt av en enslig voksen råner som tok noen brekksladder som skremte meg ut i grøfta. Jeg løp inn på det nye tacos & margaritas-stedet Èl Cabron (i lokalene til gamle Ålen), hvor vokalist Rohey Taalah og saksofonist Martin Myhre Olsen prøvde å ha lydsjekk i et stappfullt lørdagslokale. Konserten var brått flyttet dit, og jeg fryktet hvordan en skarve duo skulle klare på overdøve skravlinga. Til ingen grunn, for det ble totalt stille i det sekund Roheys sitrende vokal fylte det. Dette er et av de mer vellykkede småformatene i jazzen i dag – en fin blanding av veldig kjent og mindre kjent materiale. Veldig flott tolkning av Laura Mvulas «Diamonds» – for anledningen dedikert trommis Axel Skalstad som vi mistet i fjor. Mens Mvulas «Father Father» senere ble tilegnet Roheys bortgåtte far. Rohey suger til seg all oppmerksomhet i lokalet med en gnistrende «Feeling Good» av Nina Simone – det var ikke bare behag i konserten, vi ble påminnet kamper som aldri helt går over. Det var kjærlig stemning mellom de to, MMO for anledningen på barytonsaxen til Atle Nymo, som har bosatt seg i byen. Andre fine øyeblikk var Roheys go-to-låt på jam, «But Not For Me», og det mer overraskende valget «Portrait of Tracy» av Jaco Pastorious – den funker. Folk var helt over seg, og duoen ble klappet inn til mer. Et kult sted for jazz, her kunne det gjerne også vært en intens jazztrio med trommesett på slutten av kvelden.

Martin Myhre-Olsen og Rohey Taalah. Foto Petter Fosse

Men trommer ble det mer enn nok av uansett. Kveldens siste konsert var med den ganske nye trioen Audun Kleive, Ståle Storløkken (eller Ståle Storkjøkken som han ble omtalt som), og Eivind Aarset. Den iherdige festivalintrodusøren Bjørn Gundersen mente at trioen med kniven på strupen hadde omtalt musikken sin som «kryssover eventyrmusikk».
Første gang jeg hørte disse, stående opp og ned på beina sent på kvelden på Nattjazz i Bergen, syntes jeg at det var litt uforløst – dette er musiker som elsker oppbygning. Men i Moss satt det rett i planeten. Har passet det veldig godt å sitte og høre godt.
Det var utadvendt introvert musikk, fra tre ekstremt karakteristiske musikere. Det var intrikate groover, mye introspeksjon og underlige lyder fra Aarsets sittende gitar-oppsett og galamatias-riggen til Storløkken. Han hadde en helt bananas solo som fikk mange til å stikke fingrene i ørene – men jeg regner med at de syntes det var litt deilig også. Til og med litt episk rock på slutten. Kjempebra.

Dessverre var det ingen flere konserter, noe som gjorde at jeg tok et litt fatalt valg i å grundig undersøke drinkmenyen på El Cabrón – men det var verd det for en herlig samtale med en gjeng fra Moss pulserende festival Lyse Netter og drypp fra det kommende festivalprogrammet. Det var egentlig litt underlig at det lokale publikummet på den festivalen ikke dukket opp mannsterkt på Kryssover – vi trenger litt crossover mellom miljøene. Mesteparten av det som var på Kryssover kunne klart tilfredsstilt de mer alternative musikkhodene i byen. Men vi prøver igjen.
Litt sliten og liten på søndag formiddag – men da er det som kjent bare én ting som hjelper: følelsen av håp. Make oss great again!
Og det kom i form av en konsert med lokale musikkelever som i løpet av helgen hadde blitt drillet godt av Håkon Oftung og Hanna Paulsberg før konserten. Jeg kjente kreftene komme tilbake på House of Foundation der de dro gjennom «All Blues», en låt av Petter Wettre, «Bjørni Sover» av Hans Hulbækmo, og en frekk tagning av Gurls-låta «The Love Seed». Her ble den ene klarinettisten med på vokalduett – og det var i det hele tatt dyktige folk helt i startgropen av sitt musiske liv som bragte håpet. Altsaksofonisten våget seg endog på noen iltre slag på et triangel.
Da var det bare å ta med trillekofferten ned til første tog, og beundre fabrikkpipene, spa-hotellet og all den potensielle kunst-energien som sitrer så post-industrielt i en by jeg gjerne besøker igjen snart.