Modenhetens stillferdige triumf
John Pål Inderbergs saksofontone får deg til åpne for lytting.
Salmedikterne i barokken var glad i å gjøre seg små overfor Gud og understreke de jordiske gledenes kortvarighet. Noen mer enn andre. «Den lyse dag forgangen er» får meg til å tenke på dødslengselen i Dorothe Engelbretsdotters salmer, selv om denne ikke er hennes. 70-åringen John Pål Inderberg har valgt denne vemodige tittelen som inngang til album nummer to fra trioen sin. Det passer fint. Den blå tonen har ypperlige vekstvilkår i deres hender, og jeg for min del oppholder meg gjerne i rom som ikke byr på altfor mye roser og dans.
Den lekenheten disse musikerne formidler med, er som skapt for et vellykket festspill for alvor. Her er barytonsaksofonen en kanal for levd liv. John Pål Inderberg er til stede i sin egen tone. Den har blitt et hjem. De mange tiårene risler gjennom formidlingen. Det er til å bli myk av. Når det kommer til «Sorglåt», er det som om saksofonen står etterlatt og blåser fra sitt innerste, før bassist Trygve Waldemar Fiske og trommeslager Håkon Mjåset Johansen skyver fra og løfter vemodet inn i Lars Gullins «Merlin». De tre forvalter en skarp varsomhet som berører, og de to yngste viser seg som nære venner av den gamle jazzens vesen. Det låter ujålete, ærlig, tilbakelent og stringent.
Man kan vel si at «Radio Inderberg» står på to bein, et nordisk og et afro-amerikansk. Likevel er det sånn at helhetsinntrykket er samlet. Denne trioen former musikken i sitt eget bilde. De to Lee Konitz-låtene «No Splice» og «It´s You» glir inn i motivet og finner plass. Det er godt å høre hvordan Inderberg tar i bruk språket sitt på disse og viser fram livet på innsiden av tradisjon. Min favoritt på albumet er nok «Pannonica», låten Thelonious Monk skrev til baronessen, kjent som be-bopens beskytter og god venn av pianisten. Trioen duver gjennom det deilige temaet. Dette er virkelig ikke en kantete versjon. Den smidige gjerrigheten i Inderbergs spill er en fryd for øret. Han leker seg med melodien mens bass og trommer går på gnistrende sparebluss. Fiske og Mjåset Johansen gjør for øvrig et veldreid og slentrende mellomspill alene. Samstemthet er et ord å heise opp her. Glød er et annet.
Det eneste nummeret jeg ikke helt får til å gå opp på albumet, er «Presentasjon». Den stemmen som på dette sporet kommer inn med skvalder, virker sjenerende. Dette for meg lille irritasjonsmomentet har ingen innvirkning på det store inntrykket. «Radio Inderberg» oppleves som en samtale uten datostempel. Musikken kommer langveisfra, men byr på en nærhet man ikke tar feil av.
