KONSERT: Tords trio forfører en fullsatt sal med musikalske kjærtegn og sterk puls.
Av Arild R. Andersen
Utsøkt følsomhet og meditativ tilstedeværelse. Det er ord og uttrykk som står å lese i «Jazz på Munch» sin programpresentasjon av Tord Gustavsen Trio. Alle som har hørt Gustavsen spille, vil forstå hva det siktes til. Det er sånne beskrivelser som blir klistret til den norske stjernepianisten, og det skaper forventninger som er krevende å leve opp til. Avstanden mellom skjør og levende nerve og det som kan oppleves som affektert og utenpåhengt, kan være kort i musikken. For noen år siden var vi på konsert med pianisten Nik Bärtsch i London. Vi var fire stykker som etter noen få låter begynte å veksle blikk. Jeg tror vi alle, nokså samtidig, opplevde musikken og forestillingen som tom. Bärtsch´ patos traff oss iallfall ikke. Derfor forlot vi konserten.
Jeg har aldri forlatt Tord Gustavsen. Han har knyttet meg til seg med salmer og minimalisme. Spilt fram ekthet og et sett av melodier av det sjeldne slaget. Ryddet plass der det er lett å være til stede. Så har han også blitt en av disse jazzutøverne som trekker mye publikum. Jeg hører noen snakke om meditasjon ved siden av meg, rett før lyset senkes. Like etter slipper Tord Gustavsen transparente toner fra klaveret, vektløse dråper og fjærlett klang. Jeg tenker på Grieg og nasjonalromantikken og registrerer at lyden er perfekt. Trommeslager Jarle Vespestad faller inn i den vektløse atmosfæren og gir den noe å leve på. Morgenstemning kan være vakker, og det er den her i kveld. Så sper de på med elektronikk i lydbildet. Da syns jeg den personlige tonen lider. At musikken liksom blir i overkant velmenende og trygg. Jeg liker denne trioen best der den holder seg i det akustiske.
Tord Gustavsen. Foto: Helge Brekke (c) Munchmuseet
Gustavsen spiller seg inn i mer dramatiske strekk enn de han introduserte konserten med. Det låter mesterlig. Så fyller de varme melodiene uttrykket igjen, og bassen til Steinar Raknes harmonerer i det stille. Spillet hans underbygger grunnidéene i pianistens verden. Etterhvert startet det å gynge som i gospel, og Vespestad er som bygd inn i bevegelsene. Samspillet mellom han og Gustavsen er formfullendt. De leker seg i saktmodig driv og klarer å kombinere det lette med det innholdsrike. Det er mye luft i trioens musikk. Det er kanskje en av grunnene til at så mange syns den er god å puste inn. Gustavsen hviskesnakker når han henvender seg til oss. Forteller at de har spilt «Fløytelåt» og «Jesus gjør meg stille», før de skal prøve ut en gammel venn av seg: Johann Sebastian. Folketone, hymne og klassisk tradisjon. Det er tre stikkord for hva denne triokonserten dreier seg om.
Steinar Raknes. Foto: Helge Brekke (c) Munchmuseet
Gustavsen, Raknes og Vespestad dyrker det vakre og gjør det med troverdighet, men det hender også at de tydeliggjør temaer i overkant sterkt og overdimensjonerer linjer. Da kjenner jeg at det glipper litt hos meg, men jeg lar meg hente inn av neste akustiske forførelse. Bandet gjør seg groovy og byr på egen boogie i noen korte øyeblikk. Jeg for min del liker de litt for få øyeblikkene der pianisten tillater seg å improvisere og la melodien få litt fri. Når Steinar Raknes introduserer en låt, gjør han det med stilsikker oversikt og peker inn mot de harmoniene Gustavsen sitter klar med. Det uttrykkes sterk begeistring i salen når konserten er over. Musikken har åpenbart falt i smak. Det blir to runder med ekstranumre. I den første får vi «Helensburgh Tango», hentet fra albumet «Opening». En perle av en melodi som blir sittende i meg denne gangen også. Noen roper til og med bravo! Konserten med Tord Gustavsen Trio ble som forventet for meg. Fattig på overraskelser og rik på velsmakende og lettfordøyelig tone.
