«Dafnie» cover
Amalie Dahl´s Dafnie
«Dafnie»
Sonic Transmissions Records/Musikkoperatørene

Melodiøst og fritt

Kvintetten setter egne avtrykk i kjent og kjært terreng.

Den ubarberte råskapen som spretter ut i åpningssekvensen av «Don´t Get Me Started» tar hysteri på alvor. Eller kanskje den ønsker å skrike oss et energisk alternativ i øret. Den hemningsløse henvendelsen fra Amalie Dahls saksofon henter skjønnhetsidealer fra de grove hjørnene av friformens område. Den låter ekte og tradisjonsbevisst og vekker interesse. Det store suset fra seks tiår tilbake i tid trenger gode blåsere for å holde seg levende.

Den danske alt- og barytonsaksofonisten, klarinettisten og komponisten har med seg et band som behersker det gamle språket og bruker det med levende kløkt. Trompetist Oscar Andreas Haug, trombonist Jørgen Bjelkerud, trommeslager, perkusjonist og sagspiller Veslemøy Narvesen og bassist Nicolas Leirtrø må sies å tilhøre en ung krets av etablerte talenter, og de mestrer langt mer enn å spille villskapen tiltalende for et øvet øre. Gjennom de ni minuttene «Don´t Get Me Started» varer, spiller Amalie og band seg gjennom flere fine lag i den deilig kornete og store jazztradisjonen som holder seg med pigger. Ja, for dette låter aldri sleipt. Piggtrådestetikken avløses av skakk sødme. Rytmeseksjonen vugger vakkert under trompetens gråblå appell. Dynamikk og byggevirksomhet er på stell. Bandet er hjemme i Amalie Dahls stoff.

Så følger «Hjemve». Den er selvsagt lengselsfull og kledelig langsom i draget. Melodien gjør fine svinger, og Amalie Dahl fyller hornet med klage. Hele bandet får den lille pinen til å synge. Denne låta gir rom til nakenhet og sår følelse. Kvintetten formidler med tilstedeværelse og møblerer velkjente rom med overbevisende stilforståelse. Det gir musikken karakter. Det er ikke nyhetsverdien som får Dahls seks stykker til å skinne. Nyhetsformidling er det få forunt å drive med.

Evnen til å skifte farge i takt med musikkens bevegelser, skape glidende overganger og gi helheten troverdighet, er dette bandets styrke. «En sang til de ensomme» kan fungere som eksempel. Den starter i stillstand, i en intens forsiktighet der blåserne piper og tonen vibrerer. Før en smålåten melodi bryter seg løs og får følge inn i ensomheten. Bandet reiser seg forsiktig og gir musikken et fortrøstningsfullt skjær. Det er godt spilt og fint å lytte til. «Hr. Nilsson» må være en hyllest til Pippis ape. Den er ellevilt begeistret og tar inn Pippi i melodifesten. Det er en flott måte å avrunde på. Albumets mest utadvendte låt setter resten av innholdet i relieff.  Dafnie-bandets foretrukne uttrykk deler klangfarge med Pippis opprørske tone, og Amalie Dahl har en plate å være stolt av.

Fra forsiden

Vossa Jazz 2024 - dag 3

Mowday! Mowday!

FESTIVAL: Ekstatisk, politisk og rørende verk fra underkjente Shannon Mowday toppet årets Vossa Jazz. Les Audun Vingers siste rapport fra festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev