Med spiritualitet i kikkerten

Bak bandnavnet Silent Fires står de fire musikerne Karoline Wallace, vokal, Hilde Marie Holsen, trompet og effekter, Håkon Aase, fiolin og perkusjon og Alessandro Sgobbio, piano. Kvartetten hadde sin fødsel på Norges musikkhøgskole, og i likhet med mange andre unge band i vår tid, tar de inn en hel serie av stilelementer for å bygge sitt eget. Det lykkes de i og for seg bra med, selv om det er et stykke å gå før den helt klare profilen eventuelt faller på plass. Det er Alessandro Sgobbio som har skrevet alt materialet på albumet, og han er også produsent.

Sgobbio dominerer imidlertid ikke musikken. Det er det snarere Karoline Wallace som gjør. Ja, i mine ører kunne hun med fordel vært trukket noe tilbake i lydbildene og til og med blitt påspandert noe mindre rom. Wallace er en fin vokalist, en renhetens vokter og en smakfull fargelegger, så det handler ikke om hennes kvaliteter. Det dreier seg heller om det jeg oppfatter som kollektive bandidéer som kommer i en slags ubalanse. De gjennomgående fine instrumentalbidragene hadde tålt sterkere eksponering. Åpningssporet «En Astheneia» kan illustrere poenget mitt. Enten musikken puster lett eller den øser seg opp, er det helst stemmen som fyller midtrommet. Når Wallace resiterer, som i «From The Entrance Of Love», åpnes det mer opp. Håkon Aase får velfortjent rom, og det lille anslaget av anspenthet er borte. Fiolinen hans kan jo stryke fram de fineste nyanser av sårhet og gjøre deg til troende.

Så fins det også sterke partier der hele bandet virkelig trekker sammen og dyrker de samstemte bevegelsene. «Luce Della Perfezione» står godt som eksempel på disse kvalitetene. Så er det Holsens trompet. Den er fint til stede på «Silent Fires», men jeg fortsetter å undre meg over disponeringen av ressurser.

Det er heldigvis også sånn at etter flere gjennomlyttinger, så flytter opplevelsen noe på seg. Jeg skaffer meg kanskje mer avstand til presseskrivets påstand om at «Forests» er «en kollektiv eksplorasjon rundt temaet spiritualitet i dets mange betydninger.» Min opplevelse av albumet er noe mer jorda. De elleve stykkene er åpenbart på søk, men musikken finner bare tidvis fram til den store forløsningens bortgjemte åpninger. Jeg liker at Silent Fires sikter høyt, selv om jeg må lytte andre steder for å møte spiritualiteten. «Forests» er et album jeg registrerer som godt, uten at det fyller meg med brusende begeistring. Når det er sagt, kjenner jeg også at musikken fortsetter å jobbe i meg, og man skal ikke undervurdere den heftende kvaliteten.