«Gold»   cover
Elin Rosseland / Johannes Eick
«Gold»
Curling Legs

Med gull i munn og bass i bunn

Rosseland og Eick trimmer uttrykkskraften og skinner sammen.

Den gangen jeg hørte Elin Rosseland for første gang, slo det meg at hun hadde sitt eget dyrkbare felt. En åpen flekk for tydelighet og vital uttrykkskraft. Det er noen tiår siden nå, og jeg tenker det samme fortsatt. Samarbeidet med bassist Johannes Eick startet i 1982, og den symbiotiske kvaliteten deres gir seg til kjenne alle steder duoen velger å være. De to har mye fint å vise til. De to trio-albumene som Rosseland og Eick spilte inn, med Christian Wallumrød («Fra himmelen», 1997) og med Rob Waring («Moment», 2004), står seg godt. Vokalisten og bassisten møter hverandre helt åpenbart på et estetisk plan. De har utviklet et fellesskap med rom for individualisme og eksperiment. Musikken kan ha abstrakt tilsnitt, med storvokste klangbilder og svevende evne. Den kan også jordes gjennom Elin Rosselands tankevekkende tekster. Dette stoffet kommer ikke som ferdigtygd opplevelse. Du kan gå inn i det og bli en lyttende deltaker.

De to har gitt dette nye albumet sitt tittelen «Gold». Jeg vet ikke om jeg skal gå for den engelske eller norske utgaven av ordet. Det blir vel gull! Tittelen gir uansett åpning for fortolkning, og det rimer godt med hele dette prosjektets vesen. Ta for eksempel åpningssporet «Magico». Det tar oss inn gjennom jazzen, improvisasjonen og folkemusikkens sprekker og byr fram et særpreget rom å være i. Rosseland leker seg med det gjennomgående temaet. Det låter liksom skjørt og muskuløst til samme tid. Eick underbygger og ornamenterer og finner sin egen vei i duoens fellesfortelling. En opplagt kvalitet er selve pusterytmen i musikken, hele den uanstrengte formidlingen.

«Silence, Wind and Water» kommer med tekst, og det litterære innholdet gir retning til opplevelsen, men også her er det de intrikate og smakfulle samhandlingene som setter farge. Det kan være riktig å trekke fram begrepet stemningsmettet i beskrivelsen av musikken på «Gold». Den har en lun intensitet over seg. «Blues» er spunnet i silke. Duoen stiger fram som i drømme og etterlater et pulserende lydteppe med alvorsmønster og gåtefull stemning.

Rosseland bruker keyboard og voiceprocessor, og Eick spiller med bue og loop. Buen kommer til sin rett i «Luur». Det er et vemodspreget stykke som flyter stille med piggene forsiktig ut, og det er like mangetydig som flere av de andre innslagene på albumet. De to har komponert sju låter hver og framstår som likeverdige partnere. Jeg kjenner meg hjemme i Eick og Rosselands verden. Den låter både kjent og kjær, men er framfor alt i bevegelse og raus på små overraskelser.

Fra forsiden

Nyhet

Now’s The Time er i hundre!

Mette Rasmussen om stor aktivitet i Trondheim, Bjørn Alterhaug priser vennskap og improvisasjon, det oppdages jazza ting hos Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš, Eyvind Fredriksen drar til munnharpe-smie, vi hører på Radkas platesamling.

Meld deg på vårt nyhetsbrev