«Reveries and Revelations» cover
Mats Eilertsen
«Reveries and Revelations»
Hubro/Musikkoperatørene

Mats solo i godt selskap

«Reveries and Revelations» er Mats Eilertsen på nye veier, men bakom synger stadig kontrabassen, på mange slags måter.

Bare et lite halvår etter at ECM utga Mats Eilertsens fine «And Then Comes The Night», er bassisten/komponisten ute med «Reveries and Revelations» på sitt andre «faste» plateselskap, Hubro. Tidsrommet mellom utgivelsene er beskjedent, forskjellen i musikalsk uttrykk er det ikke.
Mens «And Then Comes The Night» er et melodibasert, kollektivt framspilt trioalbum fra Mats Eilertsen Trio (Eilertsen, Harmen Fraanje, Thomas Strønen), er den mer mosaikkfragmenterte «Reveries and Revelations» Mats Eilertsen solo, skjønt «solo i godt selskap». Vedleggsinformasjonen «All music by Mats Eilertsen and the musicians. Arranged and assembled by Mats Eilertsen» gir en pekepinn om musikkens tilblivelse: Eilertsen har «fooled around» (hans egne ord) i hjemmestudioet med kontrabass og bue, harmonium, elektrisk og akustisk bassgitar og keyboards, klipt og limt biter og brokker av opptakene sammen til korte og lange forløp og tenkt: «Hvem kan gå i fruktbar dialog med dette?»

Svarene er i dette tilfellet Geir Sundstøl, Eivind Aarset, Arve Henriksen og Per Oddvar Johansen. De har lyttet, spilt inn sine bidrag og sendt dem tilbake til Eilertsen, som har redigert sammen materialet til det som er blitt fire av albumets 10 «låter» eller «forløp». Tre andre er Eilertsen «fooling around» aldeles alene, mens de tre siste har en omvendt historie der Eilertsen viderebehandler tre perkusjonsforløp fra Thomas Strønens hjemmestudio. «Reveries and Revelations» er altså et slags soloalbum med seks musikere som aldri sto i samme rom under innspillingen.

Bildeskapende
Åpningssporet «Nightride» setter en stemning som umiddelbart leder tankene mot filmmusikk à la «Paris, Texas», med gitarist Geir Sundstøl som en Ry Cooder’sk kommentator til Eilertsen cello-klingende melodiføring og dype, ufortrødent gjentatte strykebass-puls. Bildeskapende er også «Tundra», det første eksemplet på Eilertsens (svært så bevisste) «fooling around» alene i instrumentariet, mens «Endless» høres ut som Eivind Aarset plassert i maskinrommet på en lokalbåt, sendende ut langlinjede og fascinerende gitaristiske rop om hjelp.
Korte «Bouvet Blues» er Eilertsen solo med svaiende, syngende kontrabasstoner under en lysere melodilinje, mens «Signal» viser Strønen på diverse perkusjonsinstrumenter i et slags heroisk-ukuelig, men antakelig nederlagsdømt dialogforsøk med Eilertsens overdøvende, flyalarm-repetitive skipshornutblåsning. På «Venus», albumets lengste forløp med sine 5:24 minutter og på mange måter platas tyngdepunkt, fortsetter de to kollegaene fra flere band samarbeidet gjennom et prosesjonsaktig, energibyggende crescendo; «Polynesia Pluck» byr på Eilertsen solovandrende og -dansende i en marimba/steeldrum-liknende klangverden, før han og Strønen presenterer «Sibirean Sorrow» med harmonium og perkusjon som bærende elementer. På «Hardanger» er Sundstøl tilbake med sine strenger i en ganske så elektro/akustisk brudeferd, og Eilertsen avrunder albumet i vakker stil med «Appreciate», der Arve Henriksens trefløyteaktige trompet og Per Oddvar Johansens minimalistiske skarptromme gir melodi og stemning til Eilertsens harmonium- eller keyboardfundament. (På dette tidspunktet hadde jeg mer eller mindre gitt opp å identifisere hvert enkelt instrument i det Eilertsen’ske klangkaleidoskop.)

Rolleutvidelse
Mats Eilertsen har i mange år vært anerkjent som en glimrende bassist, produktiv komponist og aktiv bandleder. Med «Reveries and Revelations» utvider han både bassist-, instrumentalist- og komponistrollen sin betydelig, og plasserer seg i en rikere klangpalett og i en kompositorisk metodikk som sammenføyer skrevet, tenkt og improvisert musikk på en om ikke fullstendig original, så iallfall ikke veldig mye brukt måte. «Klipp-og-lim»-metoden er sjelden helt vellykket når ambisjonen er å få opptak av musikere i hvert sitt studio på ulike tidspunkter til å låte som et der-og-da-spillende band, men på «Reveries and Revelations» er dette ikke et premiss. Her virker snarere «klipp-og-lim»-metoden som en bærende, kunstnerisk idé, og i mine ører lykkes Eilertsen svært godt i disse musiserende dialogene, både med seg selv og med sine vel-renommerte samarbeidspartnere. «Dagdrømmer og åpenbaringer», joda, tittelen stemmer bra, den.

Fra forsiden

Oslo Jazzfestival - 16. august 2019

Kokepunkt

Du må prøve å gå rundt på Sentralen med konsertar på alle kantar – musikken går rett i fletta på deg!

Meld deg på vårt nyhetsbrev