Marius Neset i stort format

I et år hvor Bergens stolthet, fotballklubben Brann, lenge har ligget på nedrykksplass i eliteserien, er det hyggelig for regionen, og for klubbens ihuga supporter Marius Neset fra Os, at det går bedre på kulturfronten.

Saxofonist Neset har gjort en kometkarriere – en teknisk usedvanlig begavet musiker som nå viser stadig mer musikalsk substans og modenhet. Tidligere album indikerte dessuten at han har noe å bidra med som komponist. En utfordring i den gata fikk Neset da han ble Jazzstipendiat under Moldejazz 2011, med oppdrag å kvittere for prisen ved å skrive musikk for seg selv og Trondheim Jazzorkester. Framføringen året etter medførte hakeslepp hos publikum og presse. Siden den gang har Neset skiftet plateselskap fra lille britiske Edition Records til tyske ACT, muligens pga sistnevntes større distribusjons- og markedsmuskler.

Neset har alltid framstått som ganske unorsk i uttrykket, og kan ikke presenteres under merkelapper som fjordjazz og lignende – her går det mye på utadvendt energi, intensitet og trøkk – selv om han også legger inn svalere og mer lyriske passasjer som kontrast til mange eruptive forløp.  Det ti minutter lange tittel- og åpningssporet «Lion» kan oppleves som løvens oppvåkningsfase når det starter med dvelende klanger over brummende orgelpunkt fra dyp brass, og utvikles via et korall-lignende parti til mer kompliserte utflukter gjennom et variert landskap.

To av komposisjonene er tittelspor fra Nesets tidligere album. I «Golden Xplosion», lykkes han på imponerende vis å transformere den lille gruppas spontanitet og lekenhet til større band med bredere klangpalett, der ulike taktarter og skakke riff slenges mot hverandre mens Nesets tenor freser av gårde i virtuose saltomortaler.  Komponisten er også gjennomgående bevisst på å åpne opp og sette tette partier mot mer minimalistisk instrumentering. Mot slutten legger han inn en lang lyrisk perle i «Raining» med voicinger som innimellom går på eggeskall.

Denne går rett over i avslutningssporet «Birds» med tematisk tension&release mellom riff og nærmest bebopvirtuose linjer, før Nesets tenor tar det videre gjennom en langt åpent parti med bass og trommer fram mot et orkestralt klimaks som avløses av en vakker lyrisk sekvens og en trekkspill-ledet smått genial avslutning.

Nesets musikk er utfordrende å spille for medlemmene i ensemblet, men som han sjøl forteller: sightreading ble likevel hurtig avløst av å framføre musikken naturlig og som et band. Det sier mye  om kvaliteten på musikerne. Flere konserter i etterkant av Moldejazz medførte at bandet kom ekstra godt ned i materien. Intonasjon, presisjon og dynamikk er direkte imponerende. Kanskje mest oppsiktsvekkende er at Nesets musikk for stort orkester beholder følelsen av frihet og spontanitet fra mindre grupper. Viktig i den sammenheng er både de solistiske kvalitetene i ensemblet, og et komp så fleksibelt, presist og swingende som Eldh/Nilssen.

Det er sikkert riktig at Neset er inspirert av mentor Django Bates. Jeg finner også innslag av Gil Evans’ sfærer og Carla Bleys margfullhet i rubatopartier. Alle er et produkt av ulike påvirkninger, men her er ung mann som har brukt dem til å skape sin egen stemme. Så er da også «Lion» nominert til Nordisk Råds Musikkpris.

Petter Pettersson

Marius Neset & Trondheim Jazz Orchestra «Lion»:
Marius Neset, saxer, komposisjon; Hanna Paulsberg, ts ; Peter Fuglsang, as, fl, cl; Eirik Heggdal, bs,ss; Eivind Lønning, trp; Erik Eilertsen, trp; Erik Johannsesen, trb; Daniel Herskedal, tu; Jovan Pavlovic, acc; Espen Berg, p; Peter Eldh, b; Gard  Nilssen, tr, vib, ma