Den tredje og siste av Punkt-kveldene blir den mest helstøpte.
Når jeg er på festival, samler jeg på topper og høydedrag, magi og sterke opplevelser. Det er sånt jeg vil ha i posen min på vei hjem. Denne tredje festivaldagens Punkt-program tar lørdagsgodt på alvor. Det er rart hvordan musikkopplevelser kan bosette seg i oss og svinge fint i bevisstheten. I dag er det gårsdagens trio Karja/Renard/Wandinger og Avant Joik som gjør runder i meg. Styrker meg i troen på musikkens kraft, kanskje. Det er iallfall de sterke konsertene og deres ettervirkning jeg ønsker å prise, og den enkle gleden ved å se fram til konserter, kan få være med i denne begeistringen.
Jeg gleder meg til den første konserten i kveld. Michaela Antalová og Adrian Myhr står på programmet. Albumet «Zvony» er en fin-fin dokumentasjon på hva fløytisten og bassisten kan gjøre. Det er også stoff fra dette albumet de presenterer.
Adrian Myhr og Michaela Antalova. Foto: Alf Solbakken/Punkt
De starter med å la bassen piske fram en akustisk varm stemning, som på underlig vis har naturen som medspiller. Antalová hever den store bassfløyta, fujaraen, et instrument med røtter i slovakisk folkemusikk. Hun underbygger og utvider den melankolske stemningen. Så reiser musikken seg og tar inn folkloristisk tone og sjel. Det låter helt egenartet og er lett å ta inn. Lyden av trøorgel setter etter hvert sitt karakteristiske preg på det vi hører. Det kan låte sorgtungt og dermed også dypt menneskelig. De har samplet et tradisjonelt mannskor, og dette får vi høre i duoens musikk, slik det også skjer på albumet. Det er ingen hast i denne uttrykksformen. Myhr og Antalova dveler og lar saktmodigheten få en sjanse. De får musikken til å høres skjør og kraftfull ut til samme tid. Det handler om måten de leverer på og tradisjonsmusikkens iboende alvor og ro.
Jeg liker det finstemt innadvendte, og det får jeg nå. Det er dragning i det de presenterer. Adrian Myhr står alene i lyset med bassen og drar opp en historie. Det gynger fra dype skoger, tenker jeg. Antalova legger inn lyd som kler vandringen. Det er abstrakt, men samtidig sterkt billedvekkende. Og det er helhet og sammenheng i alt som kommer. De avslutter med «Solbakken». Da jeg anmeldte albumet i fjor høst, skrev jeg at tittelen like gjerne kunne vært «Granlien», fordi musikken er skyggefull. Michaela Antalová og Adrian Myhr er virkelig gode å lytte til.
Torben Snekkestad og Søren Kjærgaard. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Vi beveger oss i samlet flokk ned i remikskjelleren og møter Torben Snekkestad og Søren Kjærgaard. De snurrer rundt på Adrian og Michaela og spiller ut vrangside og rettside av musikken deres etter eget forgodtbefinnende. Det er veldig fint å høre en såpass direkte gjenbruk, samtidig som det vi hører, ikke er det vi hørte to etasjer over. I beste remiksånd lar de også originalmusikken forsvinne i perioder. Så ha de to samplet Punkt konferansier Fiona Talkingtons introduksjoner og kommentarer, og de lager en fin forestilling av det. Publikum ler, og det er en helt egen vibb i denne remiksen. Snekkestad spiller saksofon og trompet og skyver på utrykkenes innhold. Det er kreativt overskudd å høre. Den skjelvende bassen til Myhr blir plutselig propellerende, og den får seg flere interessante turer. Jeg syns dette blir en av remiksavdelingens beste opplevelser. Så skriker det og pumper, støyer seg til med hvining og knudrete bunn. Blir til en helt egen sound med sitt helt egne liv. Yes!
Trio Heinz Herbert. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Det neste posten tilhører Trio Heinz Herbert. Bandnavnet er en aldri så liten flørt med jazztradisjonen. Denne Herbert fins ikke. Trioen består av Dominic Landhold på gitar og effekter, Ramon Landhold på synth og piano og Mario Hänni på trommer, og dette blir gøy. De setter i gang et mønster som får gå så lenge at det vekker forventning om at noe skal komme. Og sånn blir det. Et plutselig akkordplask gir et kort brudd før de fortsetter å bygge forventning. Det er nærmest noe litt mystisk over denne åpningen. Trommene vispes intenst, mens uttrykket forblir lett. Så tetner det til med fluktuerende klanger og hevet volum. Den repetitive kvaliteten svir seg inn i opplevelsen ettersom vekten øker og pepringen blir sterk. Denne musikken har mer av tysk enn britisk tradisjon i seg, men står svært godt på egne bein. Med en sånn besetning er det beundringsverdig hvordan de klarer å styre unna klisjéer.
Det andre stykket er en frenetisk lydsprint der tangenter og gitar produserer komponenter for støymarkedet. Trommeslageren rocker fint, med improforståelse og svingevne. Det skurrer, roterer og banker, men plutselig tar de det ned i en kammerliknende tilstand. Overgangene er helt sømløse og vitner om ferdigheter og skarp samhandlingsevne. Jeg liker Trio Heinz Herbert svært godt. Enten det går ras i musikken eller den høres rå ut på en myk måte. Det er en bragd å si noe så egenartet med en trio i vår tid. Når de snuser på jazzrock, så nøyer de seg med nettopp det. Dette er i ferd med å bli de unge trioenes festival!
Jan Bang, Alexandra Hellesnes Revold, Jens Idsøe og Erik Honoré. Foto: Alf Solbakken/Punkt
I kjelleren står de to Punkt-fedrene på scenen sammen med to studenter og utøvere. Det er Jan Bang, Erik Honoré, Alexandra Hellesnes Revold og Jens Idsøe. Ungdommen får tenne lys i forestillingen alene, og det låter nærmest litt old school, men det vi får høre, er hele tiden i bevegelse. Trommene fra andre etasje blir skjøvet fram i miksen. Det lapper på seg og blir et teppe av piskende lyd. Stadig nye utsyn åpner seg. Det er lekent gjort. Etter at Bang og Honoré har kommet inn i forestillingen, blir den også rikere. Når førstnevnte begynner å vippe fram og tilbake bak utstyret sitt, vet vi at trivselen er nær. Det er et godt tegn, og jeg skjønner at han trives i dette. En av festivalens tøffeste rytmer blir påspandert oss. Den går i gulvplankene, uten at det gir utslag i dans. Skrik og hoing i musikken får meg til å tenke på Joe Zawinul og Holger Czukay i et øyeblikk. Trio Heinz Herbert er med i kulissene. Motivene vrir seg og heftig rytmikk rammer oss inn. Settet har avgrensede kapitler. Det hører med i en god fortelling.
Kvelden skal avrundes med Martin Horntveths bestillingsverk Gouldian Finch: «Superego». Sist jeg hørte Horntveth presentere bestillingsverk, var på Kongsbergfestivalen. Det het «Polaroid» og var mektige saker med tydelig tale. Slik skal det bli i kveld også. Det elektronisk stilfulle, helrytmiske underlaget er knapt lagt før rapperen Vuyo inntar scenen og lar ordene flyte uanstrengt. Hip-hop kulturen gjør en liten utvidelse, kan man kanskje si. Det låter tøft og smidig. Lyden er upåklagelig.
Når Ståle Storløkken og Petter Eldh kommer med, og Horntveth setter seg til med stikkene, blir det alvor i faget. Vi får tette og storslåtte avsnitt som avløses av åpne felt og pusterom. Eldh drar i gang et bassriff det går an å ride på. Dette er det nye kjøret, litt mer muskuløst enn det gamle. Trollmannsfaktene til Storløkken er Horntveths våpen. Musikken får etter hvert en voldsomhet og et pådrag som pakker oss inn. Jeg gjør meg åpen for det som kommer, men spør meg også om intensiteten kunne fått mer fri. Så forestiller jeg meg et Supersilent på anabole steroider, før Storløkken raser tilbake til tidlig 70-tall, slik han er så god på. Håkon Aase kommer inn på fiolin og gir musikken en nerve med litt andre festepunkter. Vi blir også introdusert for et filmet strykeorkester som spiller med på bakveggen. Horntveth tenker ikke smått. Vanviddets egen dansemusikk er i gode hender. Når det kommer et kort felt med akustisk piano, så er kontrasten enorm til all overdådigheten. Martin Horntveth har villet lage en gryte av musikk med ingredienser fra alt han selv liker. Det har han lyktes med. Han har også skapt en slags berg- og dalbane der det hviner om ørene og kjennes i magen. Det har vært en opplevelse å høre det. Så får andre enn meg ha det som sin favorittmusikk.
Punkt festivalen 2022 har innfridd. Den har levd opp til hva den selv vil være. En plass i langsom forandring, med gjenkjennelighet som sitt fremste kjennetegn. Jeg sitter igjen med noen virkelig sterke konsertopplevelser, og ikke minst en god følelse av å ha vært et sted det er godt å være.
