Lyden av verdifullt arvemateriale

Den er så gjenkjennelig og flott at den får meg til å tenke på godt, gammelt vennskap. Et fint trekk ved Arve Henriksens musikk er bevegelsen og foranderligheten, den lille uforutsigbarheten som akkompagnerer det han gjør. Den såre og sensitive trompettonen er seg selv lik, slik vi har lært den å kjenne gjennom tiårene, men de forskjelligartede omgivelsene den inngår i, avsetter stadig nye farger. De fire albumene, «Captured Under Mountainsides», «Cryosphere», «Towards Language – Live at Punkt» og «Acousmograph», fanger inn trompetistens store idérikdom og evne til å levendegjøre følsomme ytringer.  Det er umulig å sette ord på hva all denne musikken handler om og er. Det enkle og dypt menneskelige går hånd i hånd med det gåtefulle. Skygger fra grått berg og dis fra myrlendt terreng driver liksom gjennom musikken. Ja, selve den eksistensielle ensomheten løfter på hornet og byr på sang.

På «Acousmograph» er Arve Henriksen alene, sammen med trompeten, vokalen og en rekke instrumenter og remedier. Det er kanskje derfor dette er det mest eventyrlige av de fire albumene. Det rommer opptak gjort i perioden 2007 – 2017, og dokumenterer ti års kreativitet. Jeg liker all motstanden som fins her. Han kan låte som et enmanns Supersilent eller skape lydbrokker som ikke lar seg plassere. Trompeten er vill i fletta og god som gull, spennende å lytte til og til og med behagelig, som onkel pleide å si. Det er ikke stort mer å be om.

På «Towards Language – Live at Punkt» deler Henriksen scene med Jan Bang, samples og live sampling, Erik Honoré, live sampling og synthesizer og Eivind Aarset, gitar. Det er et firkløver jeg har lært meg å kjenne og sette stadig mer pris på. Den kjemien de har utviklet, frembringer musikk de er alene om, og i bunnen ligger modenheten. Detaljrikdom og samhandling fremstår lavmælt overveldende. Mykt rytmiske sekvenser og lune svev, ja, en regnbue av uttrykk. Så skyter jeg inn at jeg liker trompeten bedre enn stemmen. At kvartetten klarer å balansere smidighet og stram struktur på denne måten, er ingen selvfølge, men det låter uanstrengt.

Bang, Honoré og Aarset er også til stede på «Captured Under Mountainsides» og «Cryosphere». På sistnevnte hører vi de tre perkusjonistene Ingar Zach, Helge Norbakken og Audun Kleive, og Bang har lekt seg med konsertopptak og fornyet innholdet i disse. Gjenbruk og improvisasjon inngår i Henriksens metode. Musikken blir et speilkabinett og sett av kommentarer til eget virke. Den er fortløpende uferdig. En unik føljetong med stigende spenningskurve.