All Ears - Munch - fredag 12. januar 2024

Lutter øre gjennom fem varierte sett

FESTIVAL: Det er duoene som får denne første festivalkvelden på Munch til å heve seg.

Av Arild R. Andersen

Paal Nilssen-Love hadde akkurat rukket å tenne fakler utenfor spillelokalet da vi ankom. Maja S.K. Ratkje var billettkontrollør. All Ears var bare barnet, og et nytt årtusen skulle lære seg å gå. Nå er festivalen blitt voksen, og det den en gang var, tjener som ballast for stabiliteten i hva den vil være. Det som ligger fast etter mer enn 20 år, er jakten på det levende og fisket etter egenart. Når jeg ser meg tilbake, er det grunnstemningen i festivalrommene som gir seg til kjenne først. Den gode følelsen som kan oppstå når noe tar tak i deg fra scenen eller når du finner akkurat den plata borti det mørke hjørnet der sånne selges. Den viktigste årsaken til at jeg stadig gleder meg til nye All Ears festivaler, er de sterke konsertopplevelsene jeg forbinder med arrangementet og de nye navnene jeg har blitt introdusert for gjennom årene. Og hvert år er det noe spesielt jeg ser fram til. 2024 er intet unntak.


Schemes med Guro Moe. Foto: Christian Strand/All Ears

Den røde tråden i bookingen til årets festival har vært «fremtiden for improvisert musikk». Det er en tråd og en ambisjon av beste slag. En list som legges høyt. En utfordring for lyttearbeidet, kanskje, og en råsterk tro på utøverne. Vi skal møte fem forskjellige konstellasjoner i kveld, og først ut er Schemes/Guro Moe. Det unge bandet fra konservatoriet i Trondheim er pianist Oliver Skou-Due, saksofonist Brede Sørum, kontrabassist Bendik Løland Lundsvoll og trommeslager Veslemøy Narvesen. Guro Moe stiller med el-bass. I pianointroen spøker Paul Bley, og klangene fra Skou-Due er vendt innover. Ensemblet tar seg inn til noe tiltrekkende, og når saksofonen kommer inn, er det bra samtale på gang. Synet av Guro Moe på el-bass er lovende i seg selv. Jeg har sagt det mange ganger: Jazzen trenger mer el-bass! Ved siden av Moe står Bendik L.L. og stryker fram en grov remse. De to bassistene kler hverandre. Det de gjør, gir kvintetten særpreg. Så tar Moe fram stemmen og trekker musikken ut i svev. Narvesen er til stede som smakfull underbygger, men også som retningsgiver. Tyngdepunktet i bandet skifter. Den kjølige henvendelsen fra saksofon støttes av pianoets insisterende salver. De fem lar det blåse skikkelig opp, og beveger seg da i velprøvd terreng. Når bandet tetner og gjør seg stort, er det trommene som brenner hetest. Disse musikerne spiller for hverandre og til hverandre og setter en gammel nerve i bevegelse. Noen av de linjene som blir tegnet opp, hadde imidlertid fortjent mer tid til å sette seg. Det renner mye historie gjennom Schemes´ musikk, men de lykkes også med å oppsøke uventede plasser og vise fram livet der. Et av settets fineste strekk kommer der pianisten lar det melodiøse få tilgang og bandet responerer med smakfull kreativitet.


The International Nothing. Foto: Christian Strand/All Ears

Bak navnet The International Nothing står de to klarinettistene og komponistene Kai Fagaschinski og Michael Thieke. De har jobbet lenge med å utvikle sitt nye stykke «Just None of Those Things» som de skal framføre på All Ears. Duoen legger ut lange linjer med flere lag i seg. Nærmest som lydskulpturer i stillferdig dans. Jeg blir trukket inn i denne musikken umiddelbart. Den har en vakker ro og en gåtefull væremåte. De to holder seg i det samme. Tilsynelatende. Lar de små detaljene få stige fram. De forsiktige forandringene og lune avstikkerne er lette å følge. Thieke og Fagaschinski lokker hemmeligheter ut av klarinettene og presenterer det raffinerte. For meg har dette en friskhet og en troverdighet som fester seg. Et øyeblikk tenker jeg på ambient og den tilstanden den musikken kan sette meg i når den er på sitt beste. Det går an å kombinere det varme med det lett foruroligende, og det er nettopp det duoen gjør. Musikken bukter seg. Hever og senker seg. Tilbakeholdenheten har styrke. Det er vakkert på spenstig vis. Ren stillhet og pustelyder inngår også i verket. Variasjonsbredden er god, og de to klarinettene blir nærmest til ett instrument. De skyver fram et alvor som aldri blir mørkt. Skaper lysende uttrykk som ikke blender. Skriker aldri til og er gjennomført følsomme. The Internatioanl Nothing gir meg en av disse opplevelsene jeg er ute for å sanke.


Glupsk. Foto: Christian Strand/All Ears

Så ryddes scenen for tre islendinger fra Reikjavik. Glupsk er trioens navn. De tre gutta setter seg pent ned ved siden av hverandre med hver sin laptop på bordet. Så blir vi kastet ut i en serie av abstrakte klangbilder, glassklare og underholdende, iallfall for en stund. Ingen av de idéene som dukker opp, blir påspandert tid til å utvikle seg. Jeg opplever etterhvert at de nærmest ramses opp og gis et hektisk liv. Er det dette som er ungdommelig snert? I all heftigheten blir jeg sittende og vente på en åpning eller to. Jeg venter stort sett forgjeves. Det blir ikke spennende musikk av en sånn opphopning. Inne i denne ensporetheten dukker det innimellom opp noe å holde i, men taket glipper, for vi skal visst videre med en gang. På bakveggen tegnes det opp et slags landskap i svart hvitt. Det skjer i langsom kontrast til det vi hører. Når tegningen er ferdig, står det skrevet «Free Palestine» øverst i høyre hjørne.


Damsel Elysium. Foto: Christian Strand/All Ears

Jeg har sett fram til å oppleve Damsel Elysium som har base i London. Det er en by som har fostret flere interessante utøvere de siste årene. Musikere som tar seg fine friheter, snekrer på tradisjon og fremmer lekenhet. Damsel Elysium kommer på scenen og kneler foran laptopen, før de tar opp mikrofonen og lar bevegelsene inngå i forestillingen. Elysium beveger seg over scenen og gjør settet til noe for øyet også, kledd på utsøkt vis. Vokalen manipuleres, og i likhet med forrige innslag har dette også interesse, iallfall for en stund. De uttrykker seg på piano og bass, men viser seg ikke som noen musiker av rang. Jeg tenker på Matana Roberts´ «Coin Coin» prosjekt som også har vidsyn og lek i seg. Forskjellen er at det Roberts gjør, sitter, mens Damsel Elysiums opptreden oser mer av lite vektig hipness og utenpåhengt gimmickeri. Så kommer en velkledd, uannonsert pianist, ved navn Caledonia, på scenen og hjelper til med å fylle ut lydbildet. Caledonia drar litt i jazzen, uten at det sammensatte uttrykket blir sittende der. Det er vel og bra at musikken aldri vil seg inn i noen tradisjon, men i dette tilfellet fører det til at den blir hengende uten feste. Keiserens nye klær, sa du? Nei, ikke så ille, men når de går av scenen, syns jeg det er helt greit at det er over.


Christian Wallumrød og Tanja Orning. Foto: Christian Strand/All Ears

De neste to musikerne har bare spilt sammen som duo i bursdager. Inntil nå. Det er Tanja Orning på cello og Christian Wallumrød på klaver og trøorgel. Jeg trenger dem begge etter forrige forestilling, og det er sårheten som får plass i de første rundene. Celloen synger vemodig over et knippe gjerrige anslag. Jeg kjenner meg hjemme. Dette er min tro. De to spiller som om de hører sammen. Responderer intimt på hverandres utspill. Det jeg har savnet av menneskelighet og bevegende kraft tidligere i kveld, gis liv her. Den iboende varmen i Wallumrød og Ornings spill tuller ikke. Er ikke til å ta feil av. Det er en sjelden kvalitet å finne i den improviserte musikken. I fjor var det Maggie Nichols som bød på noe av det samme, med en helt annen innfallsvinkel. Det sitter i meg ennå. Når trøorgelet får låte, er det fornyet lek i musikken. Bedehusatmosfære, nei. Men et slags salmealvor å fylles av. Det puster helt uanstrengt, og melodisnuttene har folkemusikk rett i nærheten av seg. Gud, så fint, ville noen ha sagt. Jeg har lyst til å si det samme, for dette styrker meg i opplevelsen. Det er skjørt og tett sammenknyttet. Idéene får sette seg, uten å forstyrre framdriften. Ja, festivalen kunne knapt ha kommet opp med et bedre artistvalg fram mot midnatt. Det tredje og siste stykket de to gjør, knirker og tikker og stiller seg et nytt sted. Akustisk intenst og med samme talemåte i cello og klaver. Orning gjør en deilig runde alene før de klassiske Wallumrød-harmoniene legges inn i den fine veven. Jeg vet hva jeg ønsker meg til neste bursdag.

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jazzparagrafen lever!

Zakarias Meyer Øverli tolker Steve Grossman og JazzArkivets eksistens var truet etter at Stavangers jazzparagraf ble foreslått fjernet. La jazzlørdagen leve, sier nå vi!

Nyhet

Nattjazz-suksess og ny pengegave

Nattjazz melder om publikumssuksess på årets festival. En ny og sjenerøs gave fra Trond Mohn sikrer også overskudd i regnskapet, forteller festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev