André Roligheten 5 - Victoria Nasjonal jazzscene - 25. november 2023

Lørdagsgodt for voksne

KONSERT: Med et sånt album i bagasjen, ligger alt til rette for nytelse og deilig påfyll.

Av Arild R. Andersen

Da musikkgjengen min var samla på fredag, og vi satt og spilte plater, tok jeg fram Gard Nilssen Acoustic Unity. Mens vi hørte på andresporet på «Elastic Wave», sa jeg at André Roligheten må være den norske favorittsaksofonisten min. Det er en begeistra uttalelse, men den har bakkekontakt. Selv om det kan ha lite for seg å gradere saksofonister. De kan jo ha hver sine styrker og blomstre i ulike jordsmonn. Min egen framheving av Roligheten tar sin begrunnelse fra mange konsert- og plateopplevelser. Når han deler spilldetaljer med oss og tar fram lysende tone, kan gyldne øyeblikk oppstå. Og neste gang vi spiller plater, kanskje jeg har en annen favoritt. Det lever jeg godt med, for det er sånn det fungerer.


André Roligheten. Foto: Francesco Saggio/Nasjonal jazzscene

André Roligheten 5 kommer ut på nasjonalscenen og går rett inn i åpningssporet på det glimrende albumet de er på Victoria for å lage slippfest for. «Marbles» heter plata. «Sonny River» heter låta. Den har saksofonistens kvaliteter innbakt i finessene og en dansende backing med barbeint-feeling. Dette er gladjazz for vår tid, med vibrafon og steel gitar som flyter og reiser seg til ære for sounden. Jeg settes i gir av denne musikken. Dette er klassejazz som ikke er høy på pæra. Og ikke bare har den rukket å bli kjent og kjær for meg etter mange albumspillinger. Den fornyer seg også, ved å vise fram ferske sider av seg selv på scenen. Ja, den er litt mer cowboy, med esende steel fra Johan Lindstrøm og tøffe væremåter fra resten av bandet. André Rolighetens første solo er varm og fylt av gjennomtenkte meldinger, sikkert improvisert og rik på overraskelse. En av styrkene til kveldens kvintett er variasjonsbredde. Bandet kan omskape seg til duo såvel som trio, og uttrykkene som settes, dekker en hel skala. Fra fritt til sødmefylt gjennom åpne dører mens smidigheten rår. Det fins også vemod å glede seg over i Rolighetens musikk.


Johan Lindström. Foto: Francesco Saggio/Nasjonal jazzscene

Mattias Ståhl får velfortjent lys på seg, og når han spiller i front, gjør han det med budskap rett i nærheten. Det blir aldri overdådig, og vibrafonspillet hans er til å tro på. Hver av solistene får nok rom til å vise fram en helhet. Vi tas gjennom «Whale Waltz» og «Moon Shade» og kommer ut med styrket kjærlighet til jazzen. Bassist Jon Rune Strøm er til stede i musikken, med bærebjelkefunksjon og ornamenteringsevne. Den tørre og dyptloddende basslyden forvaltes med modenhet og kreativ tørst. Det er jo på et vis fem individuelle orkestre i dette bandet. Orkester Gard Nilssen, som både er funksjonelt og drivende kunstferdig i spillet, tar i likhet med de fire andre orkestrene, akkurat den plassen som helheten er best tjent med.


Jon Rune Strøm. Foto: Francesco Saggio/Nasjonal jazzscene

Det er lett å være til stede med dette kvintettstoffet rundt seg. Det er tillokkende uten å bli klissete. Disse musikerne kan ikle seg seg det sødmeorienterte og få resultatet til å oppleves som stramt. «Telemark tango» blir siste låt i første sett. Den er hentet fra albumet «Homegrown» og lever godt med snev av gitarriffing mens den ruller og går i potent rytme. Etter pausen tar André oss elegant tilbake til traktene sine. Steelgitaren tar seg opp i høyden mens de andre instrumentene står nede og kommenterer klokt. «Lagoon Mist» og «Pyramid Dance» er neste par ut. Bass, trommer og vibrafon åpner en ny luke. Det er så godt spilt og innholdsmessig tilfredsstillende at det kjennes på de riktige stedene. Pyramidedansen kler å være på scenen, og når sjefen gjør en ny solo, er han favoritt igjen.

Gard Nilssen. Foto: Francesco Saggio/Nasjonal jazzscene

– Det er stas å få spille for dere, sier saksofonisten, og så takker han Gard for alt han har gjort for å få i stand turné. – Uten han hadde jeg sitti hjemme. Da takker vi Nilssen alle sammen, tenker jeg. Mot slutten av kvelden slår trøkket fra bandet oppetter veggene. Ja, selv rocken får en liten plass i varmen, med tradisjonell gitarsolo fra Sverige. Applausen er tjukk og velfortjent, og når de kommer tilbake og gjør «Ida Lupino» som en hyllest til Carla Bley som døde i oktober, får musikken rørende styrke. Så stas kan det altså være å bli spilt for.

Fra forsiden

Nyheter

Jazzintro-duell på Stavanger Jazzforum

Andre runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Stavanger Jazzforum torsdag 29. februar. Da spiller det to bandene Lightning Trio og tuvahalseband om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Meld deg på vårt nyhetsbrev