Blå feirer 25 år som konsertsted og åpner for en smule mimring.
Av Arild R. Andersen
Da Jaga Jazzist ennå var ganske ferske, møtte jeg bandet til intervju utenfor Blå. Det må da minst være et par tiår siden. Jeg lurte blant annet på om de var inspirert av Frank Zappa. Det var de ikke, men det hørtes sånn ut.
Jaga Jazzists fusjonsmusikk har vært i bevegelse helt siden de startet, men de veiene melodiene tar og hvordan arrangementene snor seg, har hele tiden vært til å kjenne igjen. Brødrene Lars og Martin Horntveth og Jaga har tatt inn postrock, jazz, prog og heftig elektronika i musikken og holdt elementene i balanse, fått dem til å mingle på særegent vis. Det er mye kjølig eleganse å spore på platene deres, tiltrekkende stilfullhet og smart raffinement. De gangene jeg har sett Jaga Jazzist på scenen, har disse utsøkte sidene ved musikken deres blitt litt forstyrret av voldsom lyd og massive pådrag. Sånn skal det ikke bli i kveld.
Landets beste BLÅ-band heter det fra arrangørens side. Jeg trodde det var Supersilent eller The Thing, men der tok jeg altså feil. Medlemmene i Jaga jobbet på Blå og oppholdt seg så mye der at Martin Horntveth kaller det deres andre hjem. Han mimrer litt tilbake når han konverserer med publikum, men alle som har ordet på Blå i kveld, passer på å understreke den viktige framtida og veien videre. Det gjelder også for kulturministeren som har tatt turen for å gratulere.
Etter noen runder med festtaler og bursdagssang, får endelig oktetten slippe den veletablerte sounden sin løs på oss. Det kjennes godt. Med bass og orgellyd, omgitt av god, gammeldags scenerøyk, fanger bandet inn gamle og nye stilmønstre og får musikken til å puste. Det er visstnok en låt skrevet av Lars Horntveth da han var 17 år som får æren av å åpne festkvelden. Så kommer «Big City Music», det lengste sporet fra albumet Starfire. Den har mange lag og noe litt filmatisk ved seg. En sprukken synthlyd og litt mørk råskap forfører fint. Så smeller hele bandet inn med jazzrockmuskel, selvsagt på Jagas egne premisser. Musikken har evne til å overraske og er full av kontraster som gir spenn til opplevelsen.
Jaga Jazzist er gode på lyd. Den er gjennomreflektert og vekkende. Når Marcus Forsgren får rom til gitaren sin, så hører vi gjenklang fra 60-tallet og lek med historien. En annen gang flakker skyggene fra Tortoise gjennom salen. Jazzistene viser flere ganger hvordan man setter utfor i de bratteste hengene, mens man skaper levende rytmetepper og får det til å gynge. De smekre temaene som vi kjenner fra utgivelsene deres, blir møtt som venner av de som fyller Blå i kveld. Det er mye begeistring å spore. Lydsløyfene føyker gjennom musikken, det rykker og slår, og det øset de produserer, er deres.
«The Shrine» er hentet fra Pyramid, og starter i det tiltalende, i det nærmeste Jaga kommer poesien i denne gang. De fengende partiene i bandets låter er møtesteder for pop og klubb, og de storvokste temaene som bølger gjennom stykkene, er tilsynelatende selvgående. Det åpnes opp for trombone og saksofon, og variasjonsviljen er viktig for helhetsinntrykket. Hvem som spiller hva der oppe på scenen, kan være vanskelig å høre. Det understreker vel bare bandets fine, kollektive idé. Jaga Jazzist leker seg videre og er åpenbart fornøyde, enten de buldrer eller de tar krappe svinger. Jeg begynner å kjenne meg behagelig mett. Det er en god følelse.
Selvsagt blir det ekstranummer. Like eggende som den omeletten bandet allerede har servert. Det smaker. Jaga Jazzist synger i meg på vei ut, og det får også den gamle assosiasjonen til Zappa lov til. Hurra!
