Jazzfest-torsdagen bød på Hegge med lekent dykk i jazzens gullalder, vakkert og stilsikkert fra Jostein Guldbrandsen og et bestillingsverk fullt av kontraster fra Hildegunn Øiseth.
Torsdag kveld på Jazzfest i Trondheim var det bandet Hegge som stod for musikken på Dokkhuset. Her var det duket for dykking ned i jazzens gullalder 60-tallet. Bandet består av bandleder og komponist Bjørn Marius Hegge på kontra, Jonas Kullhammar på tenorsax, Marin Myhre på sopran og altsax, Vigleik Storaas piano og Simon Albertsen på trommer.
Storaas, Myhre og Kullhammer. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Selv om Hegge, Olsen og Albertsen er ung av alder innehar de en musikalsk modenhet de tar med seg i den musikalske leiken. For leiken oser av spilleglede, overskudd og treffsikkerhet. Musikerne lar aldri det tekniske overskuddet overskygge musiseringen. Jonas oser av integritet på scenen, han leverer kor med dyp musikalitet, det være seg lyriske linjer eller motiver på ballader eller uptempokor. Han innehar en melodisk teft som alltid er intenst tilstede. Martin Myhres mørke klang i sopransaxen skaper ekstra dybde i linjene og hans tydelighet i forhold til ideutvikling er forbilledlig. Simon bak trommene har tatt over etter Håkon Mjåset Johansen og leverer energisk swingfeel og groover både dempet og med trøkk, like fett begge deler. Vigleik trakterte pianoet som han alltid gjør, med et øre for gode ideer og en elegantiers teknikk og holdning. Bandets leder Bjørn Marius Hegge som står for komposisjonene, har en vakker og kraftfull tone på bassen og en rytmeforståelse som sammen med Simon utgjør groovenes bunn. Låtene vi får høre er lett tilgjengelige og effektfullt arrangert. Her er det vanvittig vakre ballader til ruslende groovete låter, både lavmælt og mer høylytt. Det ble en kort konsert, men en intens fin en, spekket med musikalsk leik og kommunikasjon både på scenen og fra scene til sal.
En flom av musikalitet
Den 42-årige gitaristen Jostein Gulbrandsen fra Namsos har en solid jazzutdannelse bak seg fra her i Norge og USA. Han har hatt base i New York siden 2001 og lever der av å spille på byens mange konsertsteder. Han har tre utgivelser i eget navn og spilte mange låter fra den siste i rekka, Looking Ahead. Det ble en mangslungen låtleveranse i går kveld på Jazzfest. Det var noen skikkelig vakre ballader, noen stilsikre blueslåter, intense uptempolåter og en fusionlåt, alle komponert av Jostein selv.
Jostein Gulbrandsen Quartet. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Han er virkelig et overflødighetshorn av en musiker, en teknikk som bare er nyttig for musiseringen og en iderikdom som aldri hviler. Lyden i gitaren åpner for dynamikk og tydelighet, og nærværet i musikken får en tydelig retning. Med seg i bandet har han Megumi Yonezava på piano, Jens Fossum på kontrabass og Espen Aalberg bak trommene. Megumi er også New York-basert og har spilt på mange av de feteste klubbene i byen. Hun er også et overflødighetshorn og har en spilleglede og innlevelse av de sjeldne. I oppbyggingen av korene tar hun god tid og det kommer alltid ut løsninger som overasker i rytmikk, motiver og linjer. Bunnsolid og vakker musisering. Espen og Jens er kjent fra flere norske band og veit hva de holder på med for å si det mildt, her er det drivende swing og fete groover utført på ypperste jazzvis. Ideene fløt, musikken kokte og publikum var i de beste hender, kunne ikke blitt bedre.
Her ble det fest
Musikken i Hildegunn Øiseths bestillingsverk Panda, ligger i landskapet verdensmusikk og jazz. Den er full av kontraster, flotte åpne lydbilder, sobre melodier, tunge suggererende groover og spennende soloer. Den sfæriske stemningen setter seg fort og varer konserten ut. Laget Hildegunn har med seg er bunnsolid, og musikerne bidrar hver med sitt eget personlige uttrykk til at musikken hele tiden koker og tar publikum med på en reise i jazzimprovisasjon og improvisasjon med folkemusikkpreg.
Hildegunn Øiseth. Foto: Juliane Schütz/Jazzfest
I Hildegunns improvisasjon finnes det så mye. Det som slår meg nesten mest er hvor god hun er til å bruke pauser, det er luftig, presist og med et nærvær både visuelt og musikalsk som bringer tanken på Miles. Hun danser lett over scenen og går lekent fra den ene til den andre av musikerne. Sobert og aldri kjedelig. Gjermund Silseth sitt basspill er det få som matcher, den tunge grooven han har er bunnsolid. Olav Torget på gitar og et instrument som ligner på en afrikansk banjo, bidrar til å rufse til musikken og skape friksjon. Her er det tøffe rockereferanser og østlig ornamentering i soloene. Sissel Vera Pettersen bidrar med mystisk, intenst vakker folkloristisk vokal og i tillegg elektronikk, noe som tilfører musikken et litt elektronisk kjølig tilsnitt. Niklas Rydh på trombone stod for soloene med mest jazzpreg, ved siden av at han også var med på flerdobling av melodiske temaer. Dette var veldig virkningsfullt. Gregor Hilbe bak trommene stod sammen med Silseth til den suggererende rytmikken, tungt og gyngende. Et litt lite publikum fikk overvære en fest av en konsert, lekende, intenst og med sterk identitet.
Aron Nørstebø
