på bildet over: Bendik Hofseth og Audun Erlien (foto: Terje Mosnes)

Det skjedde etter en fjerdedag der en lavmælt intens, men utrolig medrivende Energimølla-konsert med Steve Coleman and Five Elements tok kaka for denne rapportørs del. Sammen med et perfekt skreddersydd band festet amerikaneren med den mykeste altsaks-tonen og de mest krinkelkrokete melodilinjene langsomt et grep som holdt i nær halvannen time, og gjorde det det klart hvorfor Coleman har en slags guru-status i hjemlandet. Om «hypnotisk uforutsigbarhet» er en begripelig beskrivelse, må den kunne anvendes om Colemans musikk, der det tilsynelatende streite ikke er streit i det hele tatt, og vice versa.
Saken fortsetter under bildet.

Noe for alle
Som under festivalens tre første dager, ble det spilt mye og fint også på den siste. Som alltid kunne våkne ører fange opp meningsforskjeller om enkeltkonserter i stemmesurret over deler av Kongsberg sentrum på en sommerdag der «alle» skulle på jazzfestival/folkefest, men om en hovedtendens kunne spores, var det at de fleste hadde funnet et eller annet de likte, enten det nå handlet om jazz, nesten-jazz eller definitivt-ikke-jazz.

Og da er det vel greit? Demokratisk og sånn? Smalt og bredt og noe for en hver smak? Og attpå til publikumsrekord og et festivalregnskap som kommer til å gå solid i pluss?

Mon det? Selvsagt er det vanskelig å argumentere mot et konsept som for fjerde år på rad er en økonomisk suksess, og som kan vise til en rekke vellykkede konserter både for kjernejazzpublikumet, for dem som liker både jazz og pop/rock og for dem som synes at kombinasjonen av hæla-i-taket-konsert og en fuktig festkveld i en livlig festivalby er tingen. Festivalledelsen har da også bekreftet at tre-festivaler-i-én-modellen vil bli beholdt, og at den såkalte «folkefesten» – som natt til lørdag ga seg spesielt heslige utslag i form av gatefyll og vold – er både ønskelig og nødvendig for å legitimere Kongsberg Jazzfestival blant byens næringsliv/sponsorer og befolkning.
Saken fortsetter under bildet.

En annen festival
På direkte spørsmål bekreftet også ledelsen at jazzinteresserte som ikke vil akseptere folkefestens trengsel, støy og fyllerør som ramme rundt musikkopplevelsene, nok bør finne seg en annen festival. Kongsberg Jazzfestival har funnet sin form, og eventuelle forbedringer må skje innenfor den. Økonomiske årsaker gjør at slik må det være; en liten, «ren» jazzfestival, oversett eller uglesett i sin egen by, er ikke et alternativ.

Det høres ut som en trist realitet. Om en uke er det klart for Moldejazz, og problemstillingen vil ganske sikkert melde seg også etter den festivalen. Det var Moldejazz som introduserte «Jazzfestivalen som folkefest»-konseptet på 90-tallet, og som måtte tåle pepper så det holdt for sine utendørs popkonserter inntil den ble overgått av Kongsberg i år 1 etter «Ylvis i Molde». De siste par årene har Moldejazz skjerpet jazzprofilen og dempet folkefest-agnene, men med økonomisk press på seg og knutepunktstatusen på vei over i historien, er det et åpent spørsmål om hvorvidt festivalen vil kunne tillate seg å fortsette en slik linje inn i en mildt sagt uviss fremtid. Kanskje vet vi mer om en uke.

Terje Mosnes (tekst og foto)