Kjøkkenmusikk på sitt beste
Det er mange fine rom i Adrian Løseth Waades åpne komposisjoner.
Albumet «Kitchen Music» kommer deg velvillig i møte. Kanskje ikke med vidåpne armer, men musikken er heller ikke lastet med sterk motstand. Fiolinist Adrian Løseth Waade har skrevet alle de seks stykkene på albumet, og samtlige har en totalt ujålete framtoning. Det åpne uttrykket Løseth Waade dyrker, har noe solid tilbakeskuende ved seg. Det får meg til å tenke på mentaliteten i store album som «Extrapolation» og «Throb», der det er musikken og ikke musikerne som er gjort til poeng. Et annet fellestrekk er den slentrende stilen de spiller ut. Man leter forgjeves etter forhastede øyeblikk, og det er noe å gå etter.
Mange vil kjenne Adrian Løseth Waade fra Skadedyr, Trondheim Jazzorkester og Nakama. «Kitchen Music» er fiolinistens første album i eget navn, og det er jo fra felespillere og fiolinister vi skal høre det for tida. Nils Økland og Erlend Apneseth er to som har satt standard. Den tredje følger gjerne med. Løseth Waade entrer denne opphøyde scenen med sitt eget og rydder et tydelig rom for bandet sitt. Han har med seg trommeslager Simon Olderskog Albertsen, bassist Bárdur Reinert Poulsen og gitarist Kjartan Lægreid Gullikstad. De er åpenbart ute i samme ærend, befinner seg på samme spor. Det gir styrke til musikken.
Første spor heter «Voyager». Det gir romsonde-assosiasjoner, men det vi hører, trekker ikke mot verdensrommet. Den korte snutten fungerer mer som en lett innadvendt introduksjon til det som skal åpne seg. Kvartetten har et fint alvor i seg, og det slipper de aldri helt. Gitaren starter «Kitchen Music» med en lett og innbydende akkordrekke, akkurat passe skeiv til at fiolinen kan stryke mer meningsbærende vemod inn i materialet. Den seige og klebrige melodien fester seg vakkert. Bassen får også fortelle fine historier. Ja, «Kitchen Music» låter som gode samtaler skal gjøre. Dette er sterk formidling. Et sted å være.
På «Morning Routine» møtes frie uttrykk og strukturert samhandling. De tydelige rammene er overordnet. Det kompositoriske bærer stykket, og når Lægreid Gullikstad får vise seg, gjør han gitararbeidet så smakfullt at jeg ikke savner mer originalitet. Jeg lar meg heller imponere over den tilbakelente intimiteten i samspillet og hvordan bandet vipper musikken forsiktig over kanten i «Fuglens Cabaret». «Indoor Life» avrunder albumet. Det låter lunt på innadørs-måten. De plukker toner og byr på varm atmosfære, mens trommene legger seg pent i kurven. «Kitchen Music» er et album å bli glad i. Jeg har gått mange runder og er helt overbevist.
