Helt der oppe

Hvert femte år eller noe deromkring kommer Waldemar 4 med et nytt album, og hvert tiende skjer et skifte i besetningen, later det til. Debutplata forelå i 2015, og «The Buoy and the Sea» i 2020. Begge disse er innspilt med pianist Håvard Wiik, saksofonist André Roligheten og trommeslager Erik Nylander, anført av bassist og hovedkomponist Trygve Waldemar Fiske. På årets album, «Mystiske nr. 10», er navnet på saksofonisten Fredrik Ljungkvist. Det gjør ikke musikken mindre deilig. Grepet om historien er like fast. Idéene minst like modne og vitale. Lytteopplevelsen rik og oppløftende. Temaene har gjerne en egen snert, et moment av overraskelse som holder meg interessert, og samspillet har dette eminent tilbakeholdne draget som gjør at jazzen snakker. Dette potente pådrivet som kan vekke lyst og avle alvor. «Mystiske nr. 10» ble spilt inn i løpet av en formiddag. Spillegleden har satt seg i musikken og kan smitte den som beveger seg nært.

Trygve Waldemar Fiske. Foto: Stein Hødnebø

Her på Herr Nilsen er vi alle nære. Tett på musikerne i fysisk forstand.
– Heisan alle sammen og hjertelig velkommen til konsert med Waldemar 4, sier Fiske, før kvartetten gjør «Rollins i hagen». Vi ser for oss Sonny Rollins bak gressklipperen, slik vi kan se han på det småberømte bildet tatt i Randi Hultins hage, av jazzjournalisten selv. Og siden skal vi få vite hvordan Fiske kom på denne tittelen.
Så er det bassisten som ruller ut det spenstige underlaget, før hele bandet setter Herr Nilsen i drift. Å høre Fredrik Ljungkvist vri seg gjennom kjære kurver og krumspring fra nær og fjern jazzhistorie, er nærende. Tett og deilig låter det. Behagelig eksplosivt og uanstrengt kraftfullt. Nylander og Fiske får musikken til å strømme, holde seg i flukt, før Erik får sceneplatået for seg selv og lar trommene slå fram beretning. Så får vi høre om den gangen Trygve gikk tur forbi Gartnerveien 6 og tenkte på bildet av Sonny Rollins i hagen, nettopp der. Opplevde historisk sus.

Waldemar 4. Foto: Stein Hødnebø

Ettermiddagskonserten fortsetter med en gammel hit, «King Kolax», av Fredrik Ljungkvist, en låt som visstnok skal ha betydd mye for Fiske i ungdommen. Den låter tilbakelent, med forbausende arrangementer, og kantete væremåte når det må til. Dette er ikke bare godt å lytte til. Det låter hevet på Waldemar 4´s egne premisser. Håvard Wiik henger i skjørtene på Ljungkvists utflukter, og når han selv blir solist, er det genialiteten eller noe som likner den sterkt, som står opp fra tangentene. Det er fabelaktig å høre Wiik og Ljungkvists samspill. Intuisjon og overskudd i skjønn forening, med en briljans som tjener den musikalske fortellingen. Det lange samlivet deres i Atomic kommer fellesskapet i Waldemar 4 til gode. Nylander og Fiske spiller dem dessuten skarpe. Trommer og bass støtter og kommenterer og gir smidigheten førende plass i det kollektive. Dette er fire musikere med hver sin sterke karakter og et band som kan ta til vingene, skape sin egen oppdrift. «King Kolax» rommer også en bassolo. Den gir oss lov til å puste rolig. Fiske har sang i spillet, tiltrekkende innhold og god mening.

Den neste er en ballade som kommer med klarinett. Det setter mer treverk i lyden. Stykket har sorg i melodien og vekker blå bilder. Deretter kommer «Ulv på frifot» som er hentet fra den nye plata, opprinnelig skrevet til Trondheim Jazzorkester. Nå viser det seg at det er Håvard og Fredrik som er på frifot, slik bare de to kan være, vil jeg driste meg til å si. Den symbiotiske tendensen og de intime omfavnelsene kjæler med musikken. Gode temaer og meningsbærende melodi setter avtrykk. Rytmeseksjonen får det intrikate samspillet til å høres enkelt og livsbejaende ut. Det lille bandet fortsetter å spille seg stort.

Erik Nylander. Foto: Stein Hødnebø

Etter pause kommer «Mystiske nr. 10» som visstnok er inspirert av rare lyder bak en dør i boligblokka. – Borettslagsjazz, hører jeg en sidemann si. Den tar seg uansett ut i blomst, slik den også gjør på albumet. Gynger og beveger seg slik gode lag kan få musikk til å gjøre. Waldemar 4 fortsetter å underholde på skyhøyt nivå, med skarpe detaljer og sving på sakene. Vi får Wiiks «Jeder stirbt für sich allein», der Fiske lokker Charlie Hadens ånd ut mellom baren og trikken. Og hvis samtidsmusikken skal få sin sjanse hos Waldemar 4, så kan det være her. Wiik spiller fra flere tradisjoner og setter eget trykk i fusjonene. Ornette Colemans «Law years» og Håvard Wiiks «Sunday picnic» som vi kjenner fra Cimotas repertoar, avrunder konserten. Når de fire kommer tilbake for ekstranummer, forteller Fiske at de skal gjøre noe de aldri har gjort før. Spille en standard. Det blir Bill Evans´ «Very early», og det låter så bra at de godt kan gjøre dette mer. Pianisten smiler lurt til saksofonisten, og nettopp det er godt bilde å bære på netthinna oppover Grensen, sammen med det av Rollins i hagen.