Nattjazz - 27. mai 2023

Kan hende er det vakkert

Et Bergen i regn er en god situasjon for å oppleve stor kunst. Vår korrespondent Audun Vinger rapporterer fra andre dag av Nattjazz.

Av Audun Vinger

Det er som Vår Herre vil få utløp for all sin weltschmerz i form av den dusjen han skrur på for byens innbyggere og besøkende denne lørdagen. Slik komponistene i Østerrike og Tyskland gjorde for 120 år siden og som vi fortsatt elsker å lytte til og ikke minst lese og snakke om i dag. Og slik vi kunne oppleve på en inspirert scenesamtale mellom kunstnerisk leder for Festspillene Lars Petter Hagen og forfatter Alex Ross, med tittelen «fremtiden for den klassiske musikken». Selv med det premisset ble man altså seende bakover i tid, men jeg klager ikke. Historien gjaller fortsatt.

Ross snakket om nordiske komponister som Jean Sibelius og hvordan de til forskjell fra sine kjerne-europeiske kolleger tenkte ut fra en logikk med dvelende stemninger og veldige landskap i sentrum – nærmest geologiske vibber, som han sa. Mange norske jazz-artister deler vel forøvrig denne sensibiliteten i dag, enten det er lyriske pianotrioer, electronica-basert, eller fritt, fargerikt og drømmende. Det slår meg at mange av de internasjonale delegatene som deltar på Nutshell i sammenheng med festivalen, ikke får full tenning på det mest løse og forsiktige av de norske herligheter som vi elsker, men det er klart at mer actionfylte og underholdende, men kunstnerisk hyperinteressante grupper som Team Hegdal er sceneklare nærmest hvor som helst i verden. Uansett er det morsomt å høre folk snakke om «scena vår» fra et litt annet perspektiv.

Det var nok uansett litt mer å hente på lørdagsprogrammet, også for undertegnede. Jeg gikk først på Kunsthall Bergen for å oppleve festspillkunstner Camille Norments utstilling. Hun arbeider i mange formater, og mye med lyd – i dette tilfellet «kulturell psykoakustikk», der hun undersøker sosiokulturelle fenomener gjennom lyd og musikk, og tenker videre på fenomenet «feedback», i lydlig forstand men også hvordan kilder – og mennesker – reagerer på hverandre.
Hun har for eksempel også jobbet tett med jazzfestivalkjenninger som Craig Taborn og Hamid Drake.
Det var litt for mange fuktige regnjakker der inne til at jeg fikk skikkelig fot og ro, jeg får vente til bok-publikasjonen kommer mot slutten av utstillingsperioden. Lydkunst blir ofte lettere med bok. Men man trengte ikke mange bokstaver for å instinktivt forstår og føle installasjonen i den ene salen, der en stor installasjon i gylden messing, som en slags abstrahert, hengende tuba, utsondret lyd basert på feedback fra de andre lydbevegelsene i salene. Jeg kunne trasket rundt den i en times tid, det var en nær åndelig opplevelse.

Men jeg ville rekke en internmiddag på et av landets fineste og mest unike utesteder Victoria (eller Vic West som vi kaller det) med deilig nyfanget brosme med kikerter og noe grillet noe som hverken var kål eller fenikkel men veldig godt, og en minikonsert med man of the moment og unge jazz-Bergens viktigste inspirator, saksofonisten Aksel Øvreås Røed. Han er god. Etter dette var det bare å komme seg på hotellet for en lang og skoldende het dusj. Man kan virkelig få frosten i seg som østlending i slikt klima det var denne helgen. Men med visshet om et fint kveldsprogram ble det kjapt innvendig varme. Det var like fullt av mennesker på Verftet denne dagen, fra første stund.


Eyolf Dale Trio. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Eyolf Dale Trio var først ut på Sardinen, dette er fjerde norske byen jeg ser dem i, men de er absolutt blitt som en europeisk trio å regne – dette er kontemporær jazzmusikk som har stort gjennomslag. Ordet potent må også inn her, ikke at det er macho eller noe slikt, men det er atletisk Farris-jazz som blir fremført med betydelig innlevelse, især fra pianist Dale. Jeg tror til og med hørselsskadde mennesker vil skjønne hvordan musikken låter, den kan leses direkte av hans ekstreme ansiktmimikk. Det er teknisk men melodiøst, noen ganger på kanten av det søtladne, men bassist Per Zanussis oppvakte spill, og Audun Kleive, dette prakteksemplaret av manneslekten, slår til med noe veldig muskuløst trommespill av og til, når han føler musikken trenger det. Denne besetningen inneholder egenskaper som utfyller hverandre, og det tettpakkede lokalet elsker det de hører.


Tuva Halse. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Så er det å karre seg opp trappene til Studio for å se Tuva Halse Kvintett, fiolinisten har også Tuva Halse Band med deler av samme besetning, så det er noe forvirrende. Halse har vært i kategorien lovende siden jeg så henne på en JazzIncubator-gig på DølaJazz for noen år siden, men har opparbeidet seg mye pondus siden den gang, plateselskapet har tro på hennes debutplate som kommer i høst, og det er umulig å komme inn på konserten – for fullt. Min eneste superheltkraft er evnen til å være på rett sted til rett tid, så grunnet et heldig møte med vedkommende jeg vil kalle «delegaten» kommer jeg på magisk vis inn i salen. Heldigvis har de satt ut stoler i dag.  Halses låter er smektende, hun har lagt av seg den litt flisete spillestilen og veksler mellom publikumsfriende strøk og mer abrupte sprang. I likhet med Eyolf Dale kan man også her følge musikkens krumspring ved å tolke hennes ansiktskoreografi.
Og også her hjelper trommisen på, Øyvind Leite er ikke redd for å dra på, og har til og med en breial solo som får oss opp av nytelsesdvalen. Som alltid er det også en opplevelse å høre Gard Kronborgs bass, jeg blir ikke lenger visuelt overrumplet av hans eksentriske spesialbygde fretless akustiske bass, det er hans delikate linjer og forsiktige men autoritære spill som behager. Mye av konserten er basert på et poengtert samspill mellom Halse og trompetist Oscar Andreas Haug, begge i glinsende svart. Deres kombinasjon av jazz, klassisk og folketoner har potensiale for popularitet.


Mariam Wallentin. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Vestnorsk Jazzensemble er neste ut, i likhet med det fra Trondheim kan det oppleves i mange forskjellige varianter, og denne utgaven er ekstra spennende, blant annet inneholdende harpe, cello, fiolin, bukkehorn og unike Terje Isungset på perkusjon. Konserten er bygget rundt den vakre stemmen og utstrålingen som sitrer ut av Mariam Wallentin, i spesial-arrangerte tolkninger av gammelt og nytt materiale forbundet med henne. Den sofistikerte musikken berører ofte hjertets strenger, men konserten og intensiteten har muligens en ørliten dupp midtveis, og siden det er null stoler og ikke lov å sitte i trappen, begynner det å bli litt plagsomt for mine trette ben og sikkert andres også. Det er jo lørdag kveld. Jeg søker mot en enkelt ledig myk loppemarkedstol jeg observerte på vei inn i kanten av lokalet, og nyter resten av konserten derfra, med akseptabel lyd men ingen visuelle ledetråder bortsett fra de mange glade vestlendingene jeg kunne studere ved bardisken der jeg satt.

Inn på Sardinen for å se Treverket (godt skandinavisk bandnavn) som nettopp utga et finfint debutalbum med tittelen Tapte sjelers dal, og som inneholder flere musikere fra Bergen, deriblant nevnte Røed på sax. Han har en lekker sopransolo, men dette handler ikke om ham, det er et godt og publikumsvennlig band som spiller lange, ofte dansbare låter som får tid til å vokse. Bandet er ledet av Mathias Marstrander på gitar og lap steel, og Martin Hjetland på trommer. Noe er utstudert filmatisk, det er smektende americana og Hawaii-stemning, og islett av både country og afrobeat. Publikum elsker dette også, vi er som innkapslet i sardinboksen. Jeg tror de fleste festivaler kunne følt behovet for en gledesspreder som Treverket på sitt program.


Harald Lassen. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Det siste jeg krysset av for i Nattjazz-programmet for denne gang var Harald Lassen, som med Balans har utgitt en av årets aller fineste og mest interessante langspillere. Det er enda bedre live, det er så fint å se hvordan de koser seg med å spille, de ser på hverandre med små søte smil og gir hverandre anerkjennelse underveis, der musikken tar publikum med til underlige, men behagelige steder og sinnsstemninger. Det er 30 varmegrader og null oksygen inne i det stappfulle Studio, men det passer musikken å sitte der på kanten av besvimelse.
Det er mye gospel og svevende psykedelia i Lassens band nå, det har rett og slett blitt mye bedre og eventyrlig etter at Solveig Wang ble med på synther og klarinett. Hun utfylles også godt av den besynderlige men i sammenhengen perfekte spillestilen til en av landets fremste gitarister i dag – Sander Eriksen Nordahl. Stian Andersen spiller elbass nå, det passer glimrende, i to av låtene spiller han i stedet akustisk gitar som tar musikken med til sonen. Et annet viktig element er Tore Flatjord bak trommesettet – han er noe un-sung i norsk musikk, men han er blant de mest givende å lytte til, med en helt egen perkussiv stil (og da tenker jeg ikke bare på at han spilte trillende sopransax på to av låtene). Lassen selv har ikke noen utpreget fremtredende rolle, han er som kjent en episk saxgutt når han vil, men innordner seg fellesskapet og det grunnlaget de andre skaper sammen. Han har en evne til å legge de perfekte piano-akkordene som får hårene på armen til å strekke seg mot himmelen, ja han sitter ofte på pianokrakken med saxen over lårene og gir de allerede bedårende melodiene et push. For et glimrende band dette er blitt.

På vei hjem titter jeg innom Louis Cole akkurat idet multi-instrumentalisten står og spiller bass på samme sted på scenen som Stanley Clarke kvelden før, men denne party-musikken føles langt mer samtidsrelevant og ung. Det er mye musikkglede her, kanskje litt for mye, men det er teksturer og melodiføringer, helt andre vibber, som hever det opp fra shred-nivået. Men jeg har Lassen-bandets musikk i kroppen nå, da trengs ikke noe mer som kan forstyrre den myke landingen. «Så hyggelig at du sto her», sier jeg salig og utmattet til drosjesjåføren som tar meg hjem.

Formiddagen etter benytter jeg på de forskjellige filialene av KODE-museet som ligger så fristende på rad og rekke langs Lille Lungegårdsvann, der jeg ser Ida Ekblads spesiallagde ovner, den støvete Rasmus Meyer-samlingen med mange gamle norske mestere, og museet med samlingen Rolf Stenersen donerte til byen, og som for tiden er åsted for «Kan hende er det vakkert» som også kunne oppleves i en litt annerledes variant på MUNCH i fjor. Den puster litt bedre her i Bergen, det er mer tålmodig hengt. Det er blant mine definitive favorittsamlinger og det blir tydelig at vi også i Oslo igjen trenger et eget museum for den i all sin prakt. Man føler Stenersens eiendommelige personlighet, hans interesse for det underbevisste og det åndsferske, i hvilke bilder han la sin elsk på. Som han sa: «Jeg kan ikke se, eller bryr meg ikke om å se, om bildet er stygt eller pent. Det er det rare, nye og drømmeaktige ved bildet som fenger og opptar meg. Det fyller meg med ærefrykt som var det en del av stjernehimmelen». Og er det ikke tilstøtende tanker vi ofte har i hodet når vi oppsøker spennende jazzkonserter?
Nattjazz fortsetter hele uken, med for eksempel Håvard Wiik Trio, Simin Tander, Guts and Skin Octet, og så klart Aksel Røeds Other Aspects.

Fra forsiden

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Nyhet

Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz

Tre nye artister annonseres til lørdagen på Kongsberg Jazzfestival. Susanna kommer med sitt Baudelaire-prosjekt med samtidsorkesteret Oslo Sinfonietta, Per Zanussi presenterer sin splitter nye kvartett, og Ingrid Olava gjester poesioasen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev