Jazzpunken lever & har det bra hos Eivind Opsvik

Bassist Eivind Opsvik (43) startet sitt «Overseas»-prosjekt i 2003, ca fem år etter at han flyttet fra Oslo til New York. På det første albumet hadde han med  seg ni av verdensbyens sterkeste up-and-coming-modernister, og to av dem, saksofonisten Tony Malaby og pianisten Jacob Sacks, er fortsatt «Overseas»-musikere når album nummer fem nå er ute. Med i bandet er også Kenny Wollesen, trommeslageren som har vært med Opsvik siden 2005s «Overseas II», og gitaristen Brandon Seabrook, som kom med i 2010 og er å høre på «Overseas IV» (2012).
Det er med andre ord en godt sammenskrudd gjeng som går løs på de ni korte Opsvik-låtene som fyller «Overseas V» og sørger for at komponistens erklærte post-punk inspirasjonskilder – Joy Division/New Order, Talking Heads, tidlig Brian Eno, Terje Rypdal/skandinavisk ECM-jazz – er hørbare gjennom 40 minutter. Plata er i hovedsak innspilt i Sears Sound-studioet på Manhattan, men Opsvik har mixet og gjort elektroniske pålegg i sitt eget studio i Brooklyn, og gitt albumet et klart elektro-akustisk uttrykk som spesielt Wollesen og Seabrook rocker godt opp. Til tider er de på kanten til å bli vel plasskrevende, men Opsvik har åpenbart ønsket seg et punchy album, og selv om det hele veien handler om melodier, gir han ofte Malabys saksofon og Sacks piano perkusjonistiske roller i den tettvevde bandmusiseringen. Det hindrer ingen av dem i å kjøre ett og annet «jazzkor», men mer enn å være noen slags form for «avant-jazz» låter «Overseas V» først og fremst som kreativ og  organisk fusjonering av rock- og jazz-elementer i en musikk som lett kunne blitt monoton, men aldri blir det. Snarere er samspillet så full av detaljer under, over og mellom hovedlinjene at den musikalske kompleksiteten blir mer og mer interessant for hver lytting. Rytmiske forskyvinger, «sære» harmonier, plasseringen av pianoet i lydbildet, klangen i Opsviks bass, Malabys måter å plassere seg på – slike detaljer gjør «Overseas V» til et album som innbyr til dyplytting, siden det skjer så mye mer i musikken enn den energisk/aggressive «punk-primitiviteten» som møter øret ved første gangs bekjentskap.

Terje Mosnes