Joëlle Léandre, WeDoMagic, BNSU - All Ears/Ny Musikk, 11. januar 2018

Januarmåneds vakreste eventyr

Stillferdighet og støy møter opp med hvert sitt på All Ears festivalens første kveld.

Det er en dronning i rommet, i det lille lokalet til Ny Musikk nede på Grønland. Hun står ved siden av meg, og jeg har spurt om hun vil signere en vinyl jeg nettopp har kjøpt. Joëlle Léandre spør om jeg ikke vil høre henne spille, før jeg eventuelt mottar signaturen. Det trengs ikke, og det skal vise seg. Hun er en institusjon fra improvisasjonsfeltet og formidler fire tiårs erfaring når hun tar til bassen. At hun åpner All Ears festivalen, gir en kledelig og ytterst smakfull start. Hun har utviklet et lavmælt og talende spill som dominerer settet. Årene har gitt henne et lett gjenkjennelig uttrykk på instrumentet, noe hun kombinerer med sang og stemmebruk som gir variasjon og bredde til musikken. Léandre har også en varm humoristisk tone i noe av det hun produserer. Den gir seg til kjenne gjennom kroppsspråk, stemmebruk eller ganske enkelt i den lille publikumshenvendelsen hun gjerne setter punktum for stykkene sine med. Det setter menneskelighet i stoffet. Bassisten leker seg med tematiske pådrag, og beveger seg mellom grovkornet tydelighet og skjør klage. Som om bluesen tar henne – eller hun griper til bluesen. I andre partier låner hun fra folkloren og blir en slags tradisjonsbærer på helt egne premisser. Det låter aldri forhastet. Hun har virkelig noe å fortelle.
Saken fortsetter under bildet.

Joëlle Léandre åpnet All Ears 2018 (foto: Tuulia Kallio/All Ears)

Så ryddes scenen for kvartetten WeDoMagic, som nå kaller seg Radiolaria. Den består av Elin Vister, Kristine Tjøgersen, Ola Høyer og Hanne Rekdal. De blander akustiske instrumenter med feltopptak fra fuglefjell, havdyp og arktiske omgivelser. Det er Vister som står bak opptakene, men hun anvender også lyd innhentet av Heike Vester. Musikken gir rom for underfundighet, men er også helt konkret i formidlingen av støyen i havet og lyd fra hval. Den kan oppleves som en langsomt buktende minimalisme. Det disser og vibrerer i fløyte og bass, mens dønningene ruller gjennom rommet. Et sig av alvor, enten vi er under overflaten eller oppe i fjellveggen. Man kan si at musikken har en mørk eventyrlighet ved seg. Noe foruroligende som til samme tid er vakkert. Skjærende blås og alternative teknikker på bassen tar oss til steder vi sjelden eller aldri har vært. Ola Høyer spiller med fuglene. Kvartetten leverer en tankevekkende opptreden, som påminner oss om naturens sårbarhet og styrke.
Saken fortsetter under bildet.

BNSU: Utku Tavil og Kazehito Seki (foto: Tuulia Kallio/All Ears)

Etter en kort og noe springende panelsamtale om bærekraft og miljø, er det duket for kveldens musikalske kontrast. BNSU består av Utku Tavil og Kazehito Seki, og publikum får tilbud om øreplugger før oppstart. Med støy og stemme fyller de rommet med massiv lyd. Seki står med ryggen mot salen. Dette er hardcore duetter, og det låter drøyt befriende, men også klaustrofobisk tett. Jeg finner ikke mye av sann originalitet i de hylende voldsomhetene. Den mest overraskende siden ved dette siste innslaget, er varigheten. Duoen gir seg etter kort tid, og de trenger i grunnen ikke mer for å sette sitt avtrykk.

Det jeg liker så godt ved All Ears, er variasjonsbredden og festivalens evne til å bevege seg videre, uten å miste sporet av det den kommer fra. Det har jo ikke akkurat blitt mindre viktig å holde fram alternativene i vår tid. Jeg drar hjem med lyden av fransk bass i øret og tenker fornøyd på hval.

Arild R. Andersen


Guro Moe (i midten) i samtale med Kazehito Seki  og Elin Vister (foto: Tuulia Kallio/All Ears)

Fra forsiden

Nyhet

– Improvisasjon holder ikke

Musiker Bjørn Alterhaug reagerer på riksrevisor Per Kristian Foss sin bruk av begrepet improvisasjon, og skriver i dette innlegget om ordbruk og virkning.

Meld deg på vårt nyhetsbrev