Intelligent og dvelende

Den svensk-norske duoen Labfield (Ingar Zach (perkusjon) og David Stackenäs (gitar)) har fått med seg sin tidligere samarbeidspartner, italiener og gitarist Giuseppe Ielasi, som fast medlem, og har dermed blitt svensk-norsk-italiensk trio. Dessuten har de på Bucket of Songs flere besøk av den svenske vokalisten Miriam Wallentin.

Åpningssporet på Bucket of Songs er en strikk som tøyes til bristepunktet. Det rives og slites i gitarstrenger, nærmest gnages. Det gnikkes på messing, lange lyse toner. Strikken slipper, drar oss over i neste spor. Klokkespill, en oppbrutt gitarfigur. Miriam Wallentin messer, mumler og synger en rytmisk og velklingende rekke ord. Er det ”Flesh, bones, love, fishes” jeg hører? Jeg ser meg nødt til å bryte første bud for en mann som anmelder musikk med kvinnelig vokal. Du skal ikke sammenlikne med P.J. Harvey. Sorry, men det er dit tankene vandrer når jeg hører disse repetisjonene av ’fish’ og ’flesh’.

Tredje spor er en blanding av steinskred og klokke. Det tikker av sted i strenger og minimalistisk, men raskt traktert slagverk. Noen klingende bjeller her og der, på et tidspunkt tror jeg nesten det ringer på.

På fjerde spor befinner vi oss under vann, men ikke så veldig langt fra land. Bløte ubåtlyder blandes med morse, fra stranda hører vi en gitar. Noen støvsuger korallrevet. Vi stiger mot overflata og denne gitaren, disse åpne, reine akkorder, blir klarere, gjør mer ut av seg. Noen krabber krafser i strandkanten. Et regnvær er på vei ned fra fjellet.

Så skal ny strikk tøyes. I femte spor består strikken lag med tiltagende feedback akkompagnert av morseapparatet fra forrige låt. Så et mumlekor av lavmælte trykkluftbor. En usmurt hengsel henger seg på. Når kakofonien av dissonante klanger er i ferd med å bli utålelig, klinger det befriende i bønneklokker, inn kommer en umuliggjort gitar i myke baklengstoner og vi er over i sjette spor. Endelig kommer regnværet og vi søker tilflukt i en liten hytte et sted mellom stranda og ura. Én sprø gitarstreng slås an gjentatte ganger til en bakgrunn av knitrende peisbål.

Hytta viser seg større en forventa. Spor seks er en luftig låt, er liksom større enn de foregående. Det dundres løs på cymbaler, ruller over trommeskinn, det høres ut som om trommene befinner seg i motsatt ende av et avlangt lagerbygg. Gradvis blander én lys, åpen akkord seg med bruset fra slagverket.

Et nytt gitartema overtar før Wallentin åpner platas antagelig mest tilgjengelige låt. I sjuende spor synges det vedvarende sorg og Wallentin får fram gåsehuden der hun blander vokalimprovisasjon med sart, konvensjonell sang. Inn klinger klagende cymbal, snart buldrende slagverk.

Flere og nye åpne akkorder markerer overgangen til åttende spor. En blåsebelg går i bakgrunnen. Det skjelver i små klokker. Nye eksplosjoner fra trommesettet i enden av lagerhallen. Nå står vist også Wallentin der, roper noe relativt uforståelig. Før vi vet ordet av det er vi over i niende og siste låt. Wallentin ropesynger, mer forståelig nå. Det blir klart at hun synger ”hold me”. Igjen og igjen. Stadig mer intenst og messende. Gitaren stopper opp i en akkord. Messer den fram lik vokalen. Snart er kun en stille, knastrende perkusjon, ikke ulik de krafsende krabbene, tilbake.

Eller sagt annerledes. Buckets of Song er en intelligent og dvelende plate. Akkurat passe utfordrende og med nikk mot så vel folkrock, jazz og minimalistisk elektronika. Toppa med avmålt bruk av vokal, er dette et lydbilde og et album jeg kan leve lenge med.

Pål Buset