Ikke akkurat Copacabana

Platene fra Paal Nilssen-Loves PNL Records har lenge kommet med en frekvens som speiler både trommeslagerens energi og den tilhørende «all in»-innstillingen som gjennomsyrer alt han er med på som leder eller bandmedlem. I hans om lag tre år gamle Large Unit handler det, som navnet forteller, om storensemblemusisering, og album nummer tre, «Ana», er en frittflygende rundtur eller roadtrip i Brasil, et slags musikalsk reisebrev som i sin impro-baserte ustriglethet styrer milevis unna alle vante Copacabana/Jobim/salsabossa-klisjeer.
Med vel meritterte kjentfolk som Paulinho Bicolor og Celio De Carvalho på laget, har Large Unit likevel de perkussive hjerteslagene som vi forbinder med Brasil. Skrangling og skraping, krasling og rasling og hissige trommeslag er en stemningsskapende og godt integrert del av pulsen, og med «dobbeltkompet» Jon Rune Strøm/Christian Meaas Svendsen (bass) og Andreas Wildhagen/Paal Nilssen-Love (trommer) som pålitelige europeiske frijazzstempler i sylinderen, får gitarist Ketil Gutvik og blåserne Thomas Johansson (trompet), Mats Äleklint (trombone), Julie Kjær og Klaus Holm (saksofoner), Per Åke Holmlander og Børre Mølstad (tuba)  og elektroniker Tommi Keränen en solid bunn å bygge sine stort sett frodige aktiviteter på.
«Ana» består av tre PN-L-krediterte komposisjoner. Tittelsporet og den lånt-fra-Miles Davis-titulerte «Circle in the Round» er på om lag et kvarter hver, mens «Riofun» strekker seg opp mot halvtimen. I løpet av denne lille timen er bandet innom de fleste velkjente frijazz-grep, fra uakkompagnerte solovandringer bortenfor time og tonalitet til repeterende figurer og kakofoniske tuttiforløp, og selv om dynamikken i uttrykket nødvendigvis må bli varierende, lider musikken aldri av skrantende autoritet eller energi. For den som måtte ha tatt det for gitt at «Brasil» og «frijazz» er uforenlige størrelser, blir således «Ana» en påminnelse om at det meste er mulig når frittenkende musikanter med disiplinert gjennomføringskraft først bestemmer seg for å omsette en original idé til praksis – og i bunn og grunn er det vel stort sett dét Paal Nilssen-Love har gjort med nesten ufattelig glød og stahet helt siden han rakk ned til basstrommepedalen. Han fornekter seg ikke denne gangen, heller, og lander som vanlig fjellstøtt sammen med sin store besetning.

Terje Mosnes