KONSERT: Lundelig, meidelsk, apnesielt og majastetisk.
Av Arild R. Andersen
Der Maja S.K. Ratkje møter opp i musikken, setter hun tydelige spor med god mønsterdybde. Det gjør hun også på «Collage», det nylig utgitte albumet på Hubro.
Erlend Apneseth Trio with Maja S.K. Ratkje står det på coveret, og all musikken er skrevet av de fire medvirkende. Foruten de to ovennevnte er det Øyvind Hegg-Lunde på akustiske og elektroniske trommer og Stephan Meidell på akustisk gitar, livesampling og synth som utgjør kvartetten. «Collage» er et gåtefullt og eventyrlig album med deilig hinside-preg. Det leikast framleis under hello nord i fjello. Eller er det samtidsmusikken som spiller puss med hardingfele på lag! Samme kan det være. Musikken setter seg uansett i opplevelsen som drømmestoff. At disse fire musikerne har funnet hverandre og tatt hverandre videre, er langt mer naturlig enn rart. Åpenhet og søketrang forener dem, og kreativiteten forløser innholdet, vil jeg tro.
Jeg får en melding mens jeg står og venter på banen, retning Victoria. – Er på vei til Maja konsert. Kommer du?
Det skal vise seg at kveldens seanse skal bli mye Maja, men også svært mye mer. Det er surroundlyd på Victoria for anledningen, og dette er visstnok tredje gang trioen og Ratkje møtes.
De starter i et stemningsleie der det suser og drar. Det låter akkurat passe skummelt. Vokalen kommer i eget språk, og gitaren er preparert og tørr. Den plutselige klangen fra hardingfele vekker det gamle. Det er elskelige saker. Brokkene fra dalstrøka strykes ut og sendes inn i den store fortellingen. Dette låter så flertydig at det kjennes rikt.
Foto: Øyvind Larsen
Maja kan lokke på bølingen sin som ei gårdkone med samtidsambisjoner. Det tillater jeg meg å tenke. Kveldens musikk lar seg ikke fange inn. Det må være fordi friheten fyller den. Den gjør meg fornøyd og forundret og fornyer interessen ettersom den skrider fram. Ja, for det er jo en strøm i mye av det vi hører. Alle fire er med på å vri innholdet vekk fra stillstand. Bjelleperkusjonen fra Hegg-Lunde holder oss i nærheten av gården. Han drifter det rytmiske på allsidig vis gjennom hele kvelden. Stephan Meidells lydarsenal er stort og smidig kommuniserende. Bare innimellom får gitaren være gitar, og kanskje nettopp derfor, virker disse sidene ved bidragene hans så friske. Det er en kunst å holde igjen.
Musikken har mange tematiske sidegrener som får bevege seg en stund før de viskes ut og kanskje blir sin egen motsats. Opplevelsen av at det som kommer fra scenen, ikke er gitt og ikke kan forutanes, er en gave. Det fins ingen pumpe som går inne i disse uttrykkene. Ikke en kantete beat som dytter budskapet foran seg. Vi er heldige som blir tatt til nye steder der vi kan orientere oss selv. Når ett lag skrelles vekk eller slipes langsomt ned, våkner et nytt.
Det andre strekket de spiller, åpner med bue på gitarstrenger og trommekant. Forsiktigheten råder, og vi skal innover igjen. Hvortil vet jeg altså ikke. Vokallydene og de knappe meldingene. De afrikanske fargene som avsettes. Med ett låter det nærmest fengende. Det musikalske raritetskabinettet byr på stadig mer, mens Apneseths felespill skaper varme. Når Meidell bruker vifte på gitaren, hører jeg indierock på vakre avveier. Sånn kan assosiasjonene gå. Kvartetten skaper forestilling. Når Ratkje vender seg mot det jeg tror er en theremin, og tryller lyd fra den med håndbevegelser, går konserten inn i enda en ny eventyrrunde på ny bane. Det er morgen og kveld til samme tid i Erlend Apneseth Trio og Maja S.K. Ratkjes musikk. Den er rett og slett noe helt for seg selv, og noen ganger er tre pluss en langt mer enn fire.
