Det er full bombing på jazzscenene igjen.
Ja, så var det relativ åpning på landets konsertscener igjen, i alle fall de små og mest relevante for dem som er glad i å gå på jazzkonserter. Sittingen og antallsbegrensningene er til å leve med for publikum, i det minste, så får de økonomiske diskusjonene tas annet sted, i samlet kohort med egne toalett. Det var i alle fall tydelig på de tre konsertene på forskjellige sentrale jazzklubber i hovedstaden som jeg var innom denne uken, og som fikk sitt klimaks på sesongåpningskonserten på Nasjonal jazzscene Victoria på fredag med nytt bestillingsverk fra Mette Rasmussen Trio North, foran et stort sett ekstatisk publikum. Det er rart hvor fort man glemmer og innretter seg den nye hverdagen – ukene i stillhet ble i alle fall kjapt radert ut av hukommelsen etter dette.
Konglefall. Men denne første konsertuken startet allerede på Kampenjazz på Caféteateret forrige søndag, da Kongle Trio spilte første konsert i sin store turné for å markere den svært fortjente seieren i Jazzintro – Årets unge jazzmusikere. Jeg var til stede på konserten de gikk videre fra under Moldejazz tilbake i 2020 (som er utgitt som livealbum på Soundcloud her) og selv om uttrykket er gjenkjennelig og deler av låtlisten den samme, er det tydelig at bandet har vokst betraktelig siden den gang. Det er blitt mer muskuløst, ideene mer klare, rett og slett utviklet seg til å bli en pianotrio med tydelig låter og stort internasjonalt publikumspotensial, og der det naivistiske ‘klums på sykkel’-preget er skallet litt av.
Kongle Trio. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Bassist Øystein Skjelstad Østensen er en fryd på bass og fører en sofistikert bue (akkurat passe mengde også), trommeslager Veslemøy Narvesen har gått fra å være et supertalent til å utføre sitt arbeid med betydelig autoritet og tyngde, og de insisterende melodifigurene fra Liv Andrea Hauge ved pianokrakken er umulig å ikke la seg rive med av. Og det gjorde da også det dedikerte publikummet på Kampenjazz, som er et av de beste selskapene å oppleve jazz i i hovedstaden. De har et sterkt program i vår, her er det bare å møte opp. Men det skal godt gjøres å overgå Kongle Trio, faktisk, som for eksempel beaten i «Hepp min hepp» eller de melankolskvakre dragene som oppstår når trommeslageren drar opp sagen.
Lotusstilling. Noen dager senere var det sesongåpning på Blow Out-konsertserien på Kafé Hærverk, også denne utsolgt. Først var det en frapperende opptreden av Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyte, mutters aleine, men med total oppmerksomhet fra publikum. Hennes soloalbum «Poems for flute» (Motvind) viser med fylde potensialet som ligger i å konsentrere et musikalsk uttrykk rundt akkurat dét instrumentet. To improviserende partier med utallige måter å forholde seg til luft og klaffer på.
Lotus. Foto: Tine Hvidsten/Blow Out
Det var også premiere på et nytt band denne kvelden, med det velklingende bandnavnet Lotus. Det var også en forlokkende besetning her, foreløpig er det for meg usikkert om dette er et skikkelig band eller en frisk ad-hoc affære, men et bandnavn er en god indikasjon på håp om fortsettelse, i hvert fall. Det var trommeslager Olaf Olsen, kjent fra Needlepoint, Steamdome, Knarr og utallige andre prosjekt som tok med sine to høythengende cymbaler i et uttalt ønske om å improvisere med den rasende dyktige elbassisten Chris Holm, blant annet aktiv i Orions Belte og i besittelse av en av de frekkeste, kontrollerte bassfingrene der ute. Altsaksofonist Signe Krunderup Emmeluth er et av de sikreste kortene for musikalsk tilfredsstillelse på norske scener, og har et fruktbart samarbeid med gitarist Karl Bjorå på flere plan. Hvordan artet dette møtet av fire musikalske temperaturer seg? Jeg hadde forventninger om et groovy og bombeteppe-aktig sound basert på rytmeseksjonens bakgrunn fra forskjellig rock, men det var snarere en ulmende, intrikat rytmikk som var det bærende elementet i konserten, de tråklet seg fram til besnærende felt som føltes hittil uoppdagede, med enkelte svært vakre partier fokusert på Emmeluths stadig mer levende og utforskende sax. Jeg vil ikke si at det tok av, til det var det kan hende for kontrollert og avventende, men det var absolutt bra og interessant, og publikum var også her overlykkelige over å kunne være på konsert igjen. Et helt annet publikum enn på Kampenjazz, men like dedikert.
Komponert konsert. 3/4 av det bandet var til stede som publikummere da Victoria åpnet sesongen fredag, og Kongle-trommis Narvesen var på scenen. Hun bor og studerer som kjent i Trondheim for tiden, og har knyttet sterke bånd til den opprinnelig danske altsaksofonisten Mette Rasmussen der oppe, som er en av de viktigste skikkelsene og pådriverne i den frie musikkscenen i Trondheim. Den siste tiden har også bassist Ingebrigt Håker Flaten flyttet tilbake dit, og bidrar til scenen som en svært aktiv veteran og en ledestjerne for yngre musikere. Disse tre har en god tone sammen fra før, og spilte også sammen i Flatens Tingingsverkband Knarr som skal ut på flere konserter igjen den nærmeste tiden (de første uten Narvesen). Mange forbinder kanskje Rasmussen med fyrige og dypt imponerende improsoloer med ekstra futt i, men det var vel så mye komponistrollen hun inntok denne kvelden, selv om vi så klart fikk kilovis med rått spill fra henne også. Verket hadde fått tittelen Time Travels Through Us, basert på låter som snakket med hverandre.
Trio North. Foto: Francesco Saggio
Raslepose. Det var moderat bruk av elektronikk fra alle musikerne i tillegg, og i andrelåten var det mye gnissende isopor inne i bildet, mens Narvesen benyttet en plastpose som trommestikke. Flaten tok opp el-bassen i noen mer rølpete låter, men utmerket seg igjen med noen karakteristisk poetisk-narrative kontrabassoloer og partier i sublimt samspill med Narvesen som fikk frem tilløp til fukt i øyekroken. Det var mange store øyeblikk med henne, den etterhvert klassiske cymbalbruken var present, men hun ga også et litt mer innøvd preg enn vanlig, noe som preget deler av konserten. Det var Rasmussens kompositoriske ideer som la føringen for musiseringen. Personlig satte jeg stor pris på låtene der deilige bassganger fikk lov til å folde seg ut og trioen flokket seg om dem.
Foto: Camilla Slaattun
En nøkkellåt i konserten trakk litt ut i lengde, basert på spoken word-opptak av den legendariske beatpoeten Anne Waldman, som også MoE har samarbeidet med tidligere. Politiske og aktivistiske buzzwords som hierarchy, climate change, gender, white privilege, femicide og så videre ble uttalt og sto med store bokstaver på det vakre teppet bak på scenen. Men musikerne responderte ikke på innholdet i ordene, og det opplevdes i undertegnedes dagsform som en smule banalt og programmatisk. Det ble riktignok noe forklart med tittelen «Hashtag without content». Ellers var konserten preget av smil og musikkglede, og den smule stivhet i deler av repertoaret vil høyst sannsynlig gli som smurt neste gang. Dette bandet skal gjøre flere konserter utover året, disse bestillingsverkene fra Victoria har nemlig en evne til å få lengre liv. De hadde gjort seg ekstra flid med ypperlig lys- og lyddesign, et flott hvitt fiskenettaktig sceneteppe, like designkostymer fra Tekla Lou, og en fascinerende og oppfriskende rosa utvekst av en kunstinstallasjon som flommet langs taket ut fra scenen, signert tekstilkunstner Pia Antonsen Rognes. Slike element løfter totalopplevelsen, og er en påminnelse om hvilken stor hendelse det egentlig kan være å få lov til å være på konsert. Dette skal bli et godt år, hva?
