OJKOS, med Helge Lien, spiller egne komposisjoner i George Russells ånd.
En jazzfestival med respekt for seg selv bør ivareta tradisjon og vise fram arv. Så fort noen hever et horn eller en trommestikke vil denne oppgaven være ivaretatt, kunne man kanskje hevde, men det fins mange måter å knytte fortid til nåtid på.
Når Oslo Jazzfestival velger å markere at det har gått hundre år siden George Russell ble født, er det både vakkert og rimelig. Den amerikanske musikkteoretikeren og utøveren ga ut boka «The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization» i 1953 og regnes som en av modaljazzens grunnleggere. Som mange vil vite, flyttet George Russell til Skandinavia i 1964, og for å si det kort, fikk han stor betydning for norske musikere. Les: Jan Garbarek, Jon Christensen, Arild Andersen og Terje Rypdal. Ja, Russells pedagogiske og musikalske praksis har vært med på å forme den norske jazzens utvikling.
Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Selv har jeg hygget meg litt med albumet «Trip To Prillarguri», innspilt i 1970 av George Russell Sextet, i forkant av kveldens konsert med selveste OJKOS, dette komponistorkesteret som har blitt et eget drivverk i utformingen av norsk samtidsjazz. Nå har altså noen av bandmedlemmene skrevet ny musikk inspirert av George Russells opphold i Oslo og Stockholm og hans ovennevnte musikkteoretiske storverk. Konserten er rammet inn av journalist Johan Hauknes´ introduksjon og innføring i Russells verden og hans presentasjon av komposisjoner og bandmedlemmer. Pianist Helge Lien har vært støttespiller i utarbeidelsen av musikken og er med som vektig gjest i bandet.
Det svulmer lett i musikken før pianisten legger ut et strekk med nerve og lengsel i seg. Det er både varme og skarphet i det vi hører. En liten nytelse å lytte til. Alle lagene i arrangementene og den smidige framferden støtter opp om den opplevelsen. Det låter åpent, og det låter tett. De melodiøse linjene kommer ikke etter deg, men går deg vennlig i møte. Bassist Alexander Hoholm har en sentral rolle i den første komposisjonen, og han fyller den med en musikalitet som står seg. Dette er jo et orkester med mye talent og mange sterke stemmer. Nettopp det skal kvelden kjennetegnes ved. Alle skal etter hvert få lys på seg.
Alexander Hoholm (bass) og Knut Kvifte Nesheim (trommer). Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Når vi kommer til fløytist Henriette Eilertsens komposisjon «Fredelig aktivitet», får vi en skjønnmalt intro med piano og trompet. Den er lett å ta inn og fin å være i. Musikken stiger og renner, og gitarspillet til Arne Martin Nybo gir fin farge til helheten. Også denne komposisjonen evner å overraske på arrangementssiden, og Eilertsens solo har flukt i seg. Det slår meg hvor mange steder disse George Russell avleggerne tar oss, samtidig som vi er på en og samme tur. OJKOS setter et avtrykk som forener de mangefasetterte låtene, som både kan speile hverandre og stå i kontrast. Orkesteret gir dem en vakker fellesnevner. I saksofonist Sigrid Aftrets komposisjon er det brysk stemning før hun selv står fram som solist med veldreid og tørr eleganse. Helge Liens akkordforflytninger legger musikken til hvile.
Henriette Eilertsen. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
I løpet av konserten blir hele orkesteret tatt i bruk, på måter som vekker interesse og holder denne levende. OJKOS har holdt på i fem år, og flere av medlemmene skal gi seg, for å gi rom for nye musikere i et OJKOS II. Trombonist Magnus Murphy Joelson forteller varmt om orkesterets liv og får fram vemodet i at noe er over.
Idéen om å markere George Russell som hundreåring er god, og den måten det har blitt gjort på, gir en opplevelse litt utenom det vanlige. Når OJKOS avslutter kvelden med Russells egen «Stratusphunk», kommer den i en tapning som har ny tid innskrevet i seg. Jeg vil tro at George kunne ha likt seg på Victoria i kveld. Og neste år er det forresten 100 år siden Max Roach kom til verden.
