Punkt, Kristiansand – 5. september 2020

Gjennom krisen med hevet hode

Punkt-festivalen har imponert med ypperlig innhold også i år.

Det er når noe blir borte, du forstår hva det var. Sånn kan det iallfall være. Jeg tenker på foredragene og seminarene som har blitt avholdt på Punkt-festivalen gjennom årene, hvordan de har formet og fullendt opplevelsene i Kristiansand. Nå har pandemien satt dem på pause, og da blir det enda tydeligere for meg hvor viktig denne festivalen har vært og skal være. Dette lille sukket og denne vesle ettertanken overskygger på ingen måte kraften i årets nedskalerte festival. Det er snarere en refleksjon over hva Punkt-arrangørene har klart å bygge over tid og en lengsel etter normaliserte tilstander. Vi klapper for årets festivalutgave og inntar Stup med armlengdes avstand og nystemte forventninger.

I går var det bassen til Mats Eilertsen. I dag er det cymbalene til Audun Kleive. Det er en bra tradisjon å starte kveldene med solosett, og Kleive er en utøver som takler å være alene. Ja, han fortjener virkelig enerom! Jeg tror det må være oppvåkningens langsomme vesen han starter med å skissere. En underliggende basstone følger cymbalenes metalliske klang. Sven Persson styrer lyden. Kleive bruker myke stikker og lar forsiktigheten råde. Han skaper en avgrenset arena for overraskende klanger. Lyden bearbeides og tar uforutsigbare vendinger. Denne musikken fra Audun Kleive roper deg ikke til seg. Den inviterer inn på langt mer diskret vis. Det låter åpent og oversiktlig og appellerer til undring.


Erlend Apneseth og Frode Haltli. Foto: Petter Sandell/Punkt

Så er det duket for duo. Jeg så den for første gang på Kongshaugfestivalen i fjor, men samarbeidet mellom Frode Haltli og Erlend Apneseth er langt eldre enn det. De har spilt på hverandres prosjekter gjennom flere år og helt åpenbart brukt tida til å finne inn til hverandre. Jeg tror de to er på leiting etter mye av det samme i musikken. De pirker gjerne fram noe som befinner seg helt i bakkant, noe gammelt og nedfelt. Dette støvet fra fortida gir de nytt liv i den samtidsvisjonen musikken deres holdes fast i. Denne omfavnelsen har vært både vakker og vellykket. Her i kveld vinker de oss inn med vinnende forsiktighet. Trekkspillet åpner seg for lys og mørke, mens fela holder fast i den vemodige tråden. Det er ett åndedrett vi hører, og pusten går uanstrengt. Tradisjonsmusikken får være det den alltid har vært, samtidig som den løftes inn i nye væremåter. Det kan låte såre enkelt og forførende vakkert, men også utfordrende skakt. Haltli og Apneseth er spellemenn for vår tid. Det svinger og napper og legger seg til hvile. De to blomstrer i hverandres selskap. Noe av det stoffet jeg kjenner igjen fra innspilt materiale, kommer i ny og spennende drakt. De har en varme og innlevelse i samspillet sitt som jeg ikke har hørt bedre. At de beveger seg inn mot abstrakt form og lydlek, kommer helhetsinntrykket til gode. Vi kan duve til rytmikken og kveppe av overraskelser. De mest lettstelte av temaene er direkte fengende. Jeg nevnte visst vemodet! Gleden er like sterkt til stede. Dette er helstøpt. En sann opplevelse.


Vilde & Inga og Erik Honoré. Foto: Petter Sandell/Punkt

Vilde & Inga deler scene med Erik Honoré. Kveldens første remiks starter med cymbaler i fri flukt, knirk og mørke drag. Det er en fin kombinasjon. De kommer liksom inn fra hvert sitt hjørne disse tre, med fiolin, akustisk bass og laptop, og fyller møteplassene med svalende betraktninger. Denne musikken har jo ingen visjon om å virke varm. Den er snarere innadvendt og dyster, og den vinner seg på alternativ språkføring. Kanskje Vilde & Inga tar litt vel mye plass! Det er iallfall deres utlegninger som dominerer uttrykkene i perioder. De fineste partiene kommer der Honoré bruser, og balansen er god. Musikken tjener ellers på at de holder litt tilbake. Da virker den sterk. Mot slutten av settet renner det sakte. Det kler trioen.


Eivind Aarset og Jan Bang. Foto: Petter Sandell/Punkt

Jeg har gledet meg til å høre «Snow Catches on her Eyelashes». Da jeg anmeldte albumet i mars, skrev jeg om et vakkert ytre og et sterkt indre. At Jan Bang og Eivind Aarset fusjonerer utforskertrang med modenhet på helt eget vis. Dette er beskrivelser jeg kan gjenta. Nå starter de forsiktig. Punkt-festivalen blir ikke søtere i smaken enn denne åpningssekvensen. Det er ment som et kompliment, for denne velsmakende formen er langt fra entydig. Det som rører seg på overflaten i Bang og Aarsets musikk, har andre fortellinger gående i dypet. Det bølger og piper og har mange lag å tilby. Gitaren skjelver stille før Bang sender ut en luftig innbydelse, akkompagnert av tunge støt. Aarset lar gitaren ese, og musikken ruller mektig gjennom rommet. Søtsmaken kan ikke lenger kjennes. Nå serverer de harde betraktninger som kort tid etter veksles inn i poetisk vilje. Dette er kontrastenes fest, og det er duoens fortjeneste at de får det til å henge så godt sammen. Det snør på bakveggen, mens musikken skjelver av sted. Det skurrer i gitaren, og hele lydbildet bærer på en skjørhet som fascinerer. Det å bli tatt med på reise, er en gammel klisjé anvendt i beskrivelser av musikk. Noen ganger er klisjéer fine å ha. Bang og Aarset kunne ikke ha gjort det de gjør her i kveld, uten et langt samarbeid i bagasjen. Det låter makeløst. Selv støyen får de til å leve. De gjør seg så mektige at stillheten etterpå får en egen valør. Ja, jeg gledet meg til dette settet og fikk mer enn jeg  våget å håpe.


Remiks. Foto: Petter Sandell/Punkt

Det er Audun Kleive, Nils Petter Molvær og Kristian Isachsen som gjør remiksen. Den starter med elektronisk velvære, nokså avdempet. Kleive og Molvær sniker seg inn, og førstnevnte starter straks tryllingen med trommer. Bak Molværs stillegående trompet virvler og kommenterer Kleive på sitt karakteristiske vis. Det er særdeles friske anslag vi blir påspandert. Alle tre bidrar til retningsskifter i musikken. De kan avgi små støt som vekker fram noe nytt. Så syns jeg noen kunne spart på klangen enkelte steder. Den kan gjøre musikken mer påtrengende enn den kler å være. Det blir et sett med mange spenstige etapper, men jeg finner ikke like langt inn som i det forrige. Effektmakeriet kan få litt for gode vilkår, selv om Kleive får det meste av lydmassen til å falle interessant på plass. Molvær og Kleives egenart bærer mye av det vi hører, og Isachsen gjør en god figur. Jeg vet ikke om de spiller seg varme, men de siste sekvensene oppleves som de mest vellykkede. De vil oss mye. Jeg nyter alt det jeg klarer å ta inn.

Destiny´s Child har så vidt jeg vet, blitt lite brukt i jazzen. Når Finity har valgt å rette skråblikket på dem og hylle det amerikanske r&b bandet ved å spille låtene deres, forsyner de seg både fritt og begavet. Kvintettens ferske album og opptreden på Victoria i august gjør meg spent på hva som kommer i kveld. Det er godt å få snuse litt på jazzen her nede på Punkt, «Jazz på engelsk» riktignok. Eller jazz slik den har blitt, deilig ugjenkjennelig sammenlignet med hva den en gang var. Det er befriende å høre Finitys sound innta 8. etasje. Både lyd og uttrykk sitter bedre enn de gjorde på Victoria. Tubaen formidler melodi med finstemt ullenhet. Mykt er ordet. Dette er et band som er like mye hjemme i friform som det kan være i ballade eller stramt arrangement. De spytter ut musikalsk innhold like mye som de setter myk deig. Det blir litt ekstra tøft hver gang Hanna Paulsberg får en framskutt plass. Destiny´s Child blir behandlet kjærlig kantete. Det er mer enn sjarmerende å høre på. Kyrre Laastad og Andreas Wildhagen gir tyngde til musikken der dette trengs. Torstein Lavik Larsen ornamenterer med stil, men det er hele kollektivet som samler seg om hovedpoenget. Det lever virkelig heftig der oppe på scenen. Uttrykket rykk og napp får ny mening i møtet med sekstettens rytmiske finurligheter. Dette er som å høre et nytt band. Når Lauvdal setter seg til pianoet, får sangene en mildere karakter. Denne variasjonen gjør godt. Finity snakker til meg med forfriskede fortegn i kveld. Det må være dette som kalles å ta ut potensialet sitt.


Anja Lauvdal og Heida Johannesdottir. Foto: Petter Sandell/Punkt

Det er Tone Åse og Veslemøy Narvesen som gjør siste remiks og setter punktum for kvelden, med stemme, elektronikk og trommer. De tar oss inn i et tettvevd område med mye aktivitet. Tekstbrokkene kan være vriene å fange inn, men de bærer i seg en protest som kler uttrykkenes råskap. Som om lyd og mening er uatskillelig. Vokalen opptrer i flere forkledninger. Akustisk og elektronisk smelter sammen. Veslemøy Narvesen lytter godt og tilfører karakter og variasjon. Det kan flyte stille og reise seg truende. Så får pianoet plass i miksen og avsetter nye signaler. Etter hvert blir også Paulsbergs saksofon trukket fram. I Åse og Narvesens omgivelser får blåset nytt innhold. Jeg får mest ut av duoens sett der det senker seg og åpner opp. Ja, noe av det fineste kommer i det de lar musikken ebbe stille ut.

Kvelden har gitt god metthetsfølelse. Da Jan Bang stod på scenen for en time siden, sa han at han håpet vi hadde kost oss. Det kan han være helt sikker på.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev